Lørdag 4. juli
Jeg reiste til Lillehammer for å besøke Mamma på Skogli rehabiliteringssenter.
Kjørte tog og traff faktisk en hyggelig mann på veien opp. Vi skravlet i halvannen time. Er det tegn på at jeg begynner å bli gammel? Bestefar pleide å treffe nye venner på toget. En gang han reiste fra Ski til Oslo for å besøke oss hadde han med seg en kar han hadde blitt kjent med toget hjem til oss.
En annen gang traff Bestefar en hyggelig kar på toget da han var på vei til en hytte han hadde leid for å fiske. Han og fremmedkaren snakket om fisketuren Bestefar skulle på og om hytte han hadde leid på Bjorli. Togkaren skulle hjem til kone og barn. Bestefar gikk av toget og installlerte seg på hytta. Dagen etter banket det på døren og utenfor stod mannen fra toget. Kona hadde kastet han ut og han lurte på om han kunne få slå seg ned i hytte i noen dager. Mannen fra toget hadde vandret rundt på Bjorli i flere timer for å finne riktig hytte. Bestefar sa ikke nei, og karen slo seg til i Bestefars hytte i tre dager.
Nå vel, mannen jeg kom i prat med var bare 41 år. Vi utvekslet ikke adresser, men skiltes med et håndttrykk.
Ganske hyggelig med folk som er litt sosiale. Tror det var lettere å komme i prat med folk før i tiden. De fleste er også enige om at det var veldig sosialt i røykekupéene på toget. Mamma forteller at hun pleide å reise i røykekupéen selv om hun ikke røyker.
 |
| Mamma og jeg tok bussen inn til Lillehammer sentrum, ruslet litt rundt og spiste middag på Dinner 68. Hun så strålende ut og virket etter forholdene å være i god form. Det var vanvittig godt å se. |
Mamma fikk et hjerneslag natt til 21. juni. Det var veldig skremmende. Pappa fikk hjerneslag for fire og et halvt år siden. Er det noe som skremmer meg er det hjerneslag.
 |
| Mamma er en tøff dame - hun ville gjerne inn til Lillehammer. Hun kunne absolutt gå. |
Hun ringte meg klokken to om natten, og sa at hun hadde våknet og ikke kunne gå. Jeg kastet meg i en taxi og vi reiste rett til legevakten. Vi skulle ha ringt etter ambulanse. Heldigvis var vil likevel raske nok til at hun fikk behandling fort nok med blodfortynnende.Legene på legevakten sendt oss raskt til Ullevaal. Der stod et team på seks personer klare, de kom faktisk ut og hentet Mamma. På 15. minutter hadde de målt bliodtrykk, satt inn to venefloner, tatt blodprøver, temperatur, puls, foretatt nevrologiske undersøkelser og tatt CT av hodet hennes. Før det gis blodfortynnede må legene forsikre seg om at det ikke er en hjerneblødning. Det var det heldigvis ikke. Jeg kan ikke beskrive hvor redd jeg var mens jeg ventet utenfor CT-rommet. Jeg skjønte uten at noen sa noe til meg at de mistenkte både blødning og svulst. Kort etter fikk hun blodfortynnende og ble ikke lengre betegnet som i akutt fare. Utpå formidddagen ble vi derfor flyttet først til akuttmottaket, og så til slagavdelingen på Lovisenberg. Hun var forsatt svært ustø. Høyre side var liksom borte.
Hun kunne ikke gå uten å skjene rett ut til høyre og når hun stod og legen holdt henne i skulderene og slapp begynte hun bare å tippe over til høyre. Så hun måtte bruke rullestol til å begynne med. Men allerede på kvelden på søndagen gikk det bedre og fra tirsdag morgen droppet hun rullestolen helt og var i gang med trening, til og med i trapper.
Fredag 26. juni ble hun utskrevet til rehabilitering på Skogli. Broren min kjørte henne opp. Senere på kvelden besøkte sønnen min henne, han var tilfeldigvis og gjorde opptak til "Alt for Norge" på Lillehammer. Tirsdagen var broren min og familien innom henne på veien oppover til Fauske, men jeg fikk ikke besøkt henne før lørdagen etter. Reisetiden fra dør til dør er på syv timer fant jeg ut, og etter en uke jeg stort sett tilbrakte på Lovisenberg hadde jeg ganske mye å ta igjen på andre fronter.
Det var vanvittig godt å se at hun var i så god form.
Vakre Norge
5. juli
Jeg trodde sommeren skulle vare evig og satt bare inne og jobbet hele dagen. Fikk ikke med meg værmeldingen - det angret jeg på når jeg så uværet som var varslet fra mandagen.
6. juli
Jeg møtte Linnéa - hun var akkurat kommet hjem fra New York-turen med Oslo Kammerkor. Vi spiste lunsj på Broker men uværet brøt løs.
Hun hadde mye å fortelle fra veldig tøffe konsertdager omtrent helt uten pause. Da koret sang i Carnegie Hall var hun så sliten at hun faktisk hadde en blockout i noen sekunder. Hun stod helt ytterst på scenekanten da alt ble svart. Hun kunne fort ha falt ned. Flere av de andre i koret opplevde noe av det samme, men de 15 minuttene solostykket til koret varte var likevel verdt det tror hun,
Linnéa sang sågar en veldig lang tone på slutten helt alene og det gikk veldig bra. Folk hadde faktisk snakket om akkurat den tonen etterpå. Komponisten til stykket satt i salen og Linnéa kunne se at han gråt.
Jeg har fått katt
Mammas Gråpus har flyttet hjem til meg mens hun er på Skogli. Gråpus er ni år, og hun bodde hos oss de første 4 årene av sitt liv, men i de siste fem har hun vært Mammas katt. Gråpus måtte nemlig flytte ut fordi den andre katten vår Duchess, som var blitt gammel, pluteslig ikke tålte synet av henne og gikk rasende til angrep.Dyrlegen trodde at Duchess hadde hatt et hjerneslag og ikke kjente igjen Gråpus. Hjernesalg forfølger oss. Uansett så måtte Gråpus rett og slett flytte. Det gikk ikke an å ha de to sammen lenger. To år senere døde Duchess, men Mamma og Gråpus hadde blitt så glade i hverandre at Gråpus ble boende hos henne.
Hun kjente seg igjen med en gang og trives godt. Jeg slanker henne. Det har ikke Mamma hjerte til, men hun har blitt alt for tjukk, så noe må gjøres det er helt klart. Jeg har tre uker på meg. Hun er glad i basilikum, så jeg har gitt henne den flotte basikumen min, som ikke er like flott lenger etter at Gråpus begynte å beite på den,
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar