 |
| Artikkel om Anne Grete Solberg på Bertrand.no |
Jeg har lurt litt på hvorfor jeg fortsetter å skrive - om meg selv - ganske navlebeskuende egentlig. Vi har vel blitt sånn mange av oss selvopptatte og egofokuserte.
Det er litt forstemmende, men til daglig er ikke jeg så veldig selvsentrert tror jeg og håper jeg. Jeg mere løper rundt hals over hode og prøver å gjøre alle til lags.
I dag leste jeg tilfeldigvis en artikkel om Anne Grete Solberg som ble skutt av sin eksmann og nesten miste livet - hun mistet en skulderen og armen - og fikk hoften knust. Hun måtte lære seg å gå igjen og hverdagen er full av utfordringer.
Nylig gav hun ut boken
"Et helt menneske i en halv kropp. En historie om mestring"
 |
| Et helt menneske i en halv kropp |
1. Være ytre og indre motivert
2.Være et ansvarlig menneske
3. Handle målrettet
4. Kartlegge muligheter
5. Stille forberedt
6. Akseptere feil
7. Skille fakta fra følelser
9.Tåle å bli avvist
10.Se døden som en del av livet
2.Være et ansvarlig menneske
3. Handle målrettet
4. Kartlegge muligheter
5. Stille forberedt
6. Akseptere feil
7. Skille fakta fra følelser
9.Tåle å bli avvist
10.Se døden som en del av livet
Meget gode strategier
Jeg synes Anne Gretes strategier er de beste jeg har sett. I intervjuet sier hun også:
"Vi lever livene våre alene og vi kommer til å dø alene. Det var deilig å virkelig ta det inn over meg. De skadene jeg hadde fått var mine alene. Armen kom ikke til å vokse ut igjen, og det var bare mitt ansvar å gå ut og ordne opp i dette her. Utsagn som «ingen klarer alt alene, sammen er vi dynamitt» er jeg uenig i. Å erkjenne at vi klarer oss selv skaper sterke mennesker. Støtte er fint, men å tro at andre kan gjøre noe som helst for å fikse problemet ditt kan bremse deg. Hemme deg. Når du erkjenner det blir det også lettere å bety noe for andre. Ikke minst i par-relasjoner. Det å ha sitt eget liv, betale selv det livet ditt koster… når to sånne partnere finner hverandre da er det ikke mer å krangle om. Mange blir avhengige av kjærligheten, men det er ikke farlig å bli forlatt eller avvist. Det gjør vondt, men det fins ikke farlig så lenge du har deg selv. Vi har en tendens til å eksternalisere; vi skyver ting over på andre og gir dem skylden hvis det er noe vi ikke klarer."
Det ligger nok ekstrem styrke i anerkjenne og akseptere at vi lever livene våre alene og at vi skal dø alene, i å slutte å forvente, kreve og ønske seg så mye av andre mennesker. Når vi forstår og aksepterer at jeg er alene og du er alene, kan vi også kanskje virkelig elske andre for den de er ikke og ikke hva de er for oss.
Rart
Jeg kjenner Anne Grete Solberg litt. Hun er en venninne av en venninne. Jeg traff henne senest på torsdag i forbindlese med lanseringen av romanen til Stein Arne Nistad. Han er mannen til venninnen. Tilfeldigvis oppdaget jeg at Stein Arne Nistad skulle lansere sin første roman "Seks dager i april" på Nobels Fredssenter. Jeg oppdaget det fordi jeg lette et spennende sted i bydelen dere Frogner Høyre kunne ha redaksjonsmøtet sitt. Vi har besluttet å ha redaksjonsmøtene rundt omkring i bydelen, for å treffe folk og samtidig kunne skrive om spennende steder i bydelen. Etter omvisning på Nobels Fredssenter og avholdt møte, ble noen av oss igjen for å få med oss boklanseringene og få et intervju med Stein Arne som bor i bydelen. Fotografen og jeg ble rett og slett invitert med hjem til forfatteren på lanseringsfest og vi ble med. Anne Grete Solberg var også der og snakket litt om sin bok. Jeg kjenner deler av historien hennes fra før, siden hun var konfransier for boklanseringen til Stein Arne hadde jeg tidligere på ettermiddagen fortalt de andre i redaksjonen om historien hennes, som de syntes var forbløffende.
Forrige uke var en stressende og dårlig uke for meg. Boklanseringen var i grunnen den største oppturen. Hele uken forventet jeg meg masse ting av andre, følte meg sviktet, alene og trist. Anne Gretes livsvisdom og strategier var akkurat det jeg ikke hadde, men hadde trengt den uken. Men etter at uken var over fikk jeg plutselig en slags ro over meg og noe sa meg at jeg burde stresse ned og la ting være som de var, akseptere og ikke forvente meg så mye.
Og plutselig i dag ser jeg altså en stor artikkel om henne og boken og den er ikke publisert hvor som helst, men på Bertrand.no - på nettstedet som sønnen min har laget og av firmaet han jobber for.
Av og til opplever en slik serendipety - meningsfylte tilfeldigheter som kommer samtidig. Eller er det ikke tilfeldigheter? Er det en en mening med det? Er det sånt som skjer når man slapper litt av og flyter med strømmen og lar ting skje mens man følger åpent og oppmerksomt med?
Av og til tror jeg på det - en slag flyt og mening. Da blir jeg veldig glad. I dag tror jeg på det.
Heia Anne Grete Solberg!
