søndag 20. november 2011

Sykehus og sykehjem

Siden 31. januar har Pappa vært alvorlig syk. Da fikk han hjerteinnfarkt. Jeg visste ikke ikke noe før flere timer etterpå, men jeg sverger på at mens jeg satt i et møte med en festivalarrangør fikk jeg plutselige smerter i brystet. De var såpass intense at jeg vurderte å avslutte møtet. Mannen jeg møtte på Grand Hotel måtte ta en telefon og jeg fikk strammet meg opp litt, like plutselig som de kom, var smertene over. Jeg tenkte ikke mer over det hele.


Senere skjønte jeg at disse smertene opptrådte akkurat på den tiden Pappa hadde hjerteinnfarktet. Jeg hadde ikke telefon med meg den dagen, men Linneéa, datteren min hadde og Pappa hadde prøvd å ringe henne, men hun var midt i en time på Musikkhøgskolen og svarte ikke. Pappa var hjemme hos seg selv, alene, og hadde ringt Linnëa rett før han selv klarte ringt ambulansen. Hun hadde dårlig samvittighet lenge etterpå fordi hun ikke svarte på den telefonen. Da hun prøvde å ringe han opp etter timen, svarte han ikke. Pappa ringte sin samboer Berit fra ambulansen, etter at han hadde fått morfin, men han var såpass omtåket at han ikke gjorde ordentlig rede for seg.  Hun oppfattet det som han var på vei til sykehuset for en kontroll i sin egen bil og ble ikke redd.

For noen år siden hadde Pappa en hjerteoperasjon der han byttet en hjerteklaff. Operasjonen gikk veldig bra, men med en kunstig hjerteklaff måtte han ha blodfortynnende og doseringen av Marevan var ikke lett i hans tilfelle. Pappa var derfor stadig på kontroller på sykehuset og vi var vant til at han ble innlagt en dag eller to, noen ganger mer og tidligere på høsten hadde han dessuten hatt tilfeller av bevissthetstap som skyldtes feilmedisinering.

Så bortsett fra smerteanfallet mitt, som jeg er sikker på var telepati eller noe lignende, ante vi fred og ingen fare. Jeg gikk på pub med folk fra jobben, en ansatt skulle slutte etter to år og vi skulle skåle for henne og gi henne gaver. Til slutt fikk sykehuset tak i meg ved at sønnen min, Ole, fikk ringt til kompanjongen min Hans Marius. Da var klokken rundt seks. Pappa hadde fått hjerteinnfarkt ved tolvtiden og var operert og hadde våknet opp fra narkosen da vi endelig fikk beskjed. Jeg var den første som kom til Ullevaal, senere kom alle; broren min, svigerinnen min, moren min, Linnéa og Ole og samboer Berit. Pappa var omtåket og snakket usammenhengende, noe som jo var naturlig etter hjerteinnfarkt, operasjon og narkose. Vi ble der lenge utover kvelden og dro til slutt hjem for å sove litt etter at pappa var flyttet til overvåkning på en sengepost. Jeg husker at han ikke kunnne svare på hva som hadde skjedd, men mente at han hadde vært ute å kjørt da han ble dårlig og han hadde fantasier om rare ting, men han hadde ingen problemer med så snakke.

Vi dro hjem og kom tilbake tidlig neste morgen, uvitende om hva tiden fremover skulle bringe. Pappa virket ikke mindre omtåket, snarere mer. Utover dagen ble jeg stadig mer urolig, jeg syntes han ble dårligere. Lite visste jeg at jeg satt ved sengen hans og var vitne til et pågående hjerneslag. Hjerneslag synes ikke på  bilder før noen dager etter at de har vært og det er lite å gjøre med dem bortsett fra å gi en kraftig injeksjon med blodfortynnende, men denne behandlingen kunne ikke Pappa få på grunn av hjertet. Det kunne i hans tilfelle med stor sannsynlighet ha betydd overbelastning av hjertet og hjertestans. Så vi satt å så på at hjernen hans ble skadet uten at noen foretok seg noe spesielt. Ennå visste vi ingenting om hva hjerneslag egentlig er og hvordan livet skulle blir fremover for Pappa og oss. Heldigvis.

Nå som det er ti måneder siden det første slaget, han fikk flere etter hvert, er det vanskelig å se for seg at han skal bli helt som før igjen. Men han lever og det var på ingen måte noen selvfølge i februar, mars, og april. Vi opplevde den ene krisen etter den andre.  Det var livstruende infeksjoner, nye hjerneslag og flere ganger snakket leger til oss om at vi måtte forberede oss på det værste. Ingen ville garantere noe. I begynnelsen var vi bare opptatte av at han ikke skulle dø. Alt er relativt her i verden og av og til var dager med et fast håndtrykk fra den hånden som ikke var lam en veldig god dag. Når Pappa kunne hviske "ja" oppfattet vi han som sprek som en gyngehest og når han endelig kun gå 50 meter med prekestol og to hjelpere var jeg stolt som om det var barnet mitt som tok sine første skritt. Det var et mirakel å se og han smilte selv også, fra øre til øre, smilte til alle han møtte i gangen og tittet inn alle dører. Jeg hadde lyst til å rope av glede. Etterpå var han utslitt og sov i mange timer. Vi tenkte ikke på hvordan livet skulle arte seg etter at han hadde overlevd og på slagenheten på Ullevaal så vi mange pasienter som kom seg bra og reiste hjem. Pappa ble utskrevet til rehabilitering 4. mars. Berit fulgte han til Aker. Jeg rakk aldri å besøke han der, for da jeg satt i en taxi sammen med Mamma på vei opp dagen etter fikk vi en telefon. Pappa var sendt tilbake til Ullevaal etter at han hadde falt. Han hadde fått et nytt stort hjerneslag. Denne gangen var han så dårlig at ingen trodde han skulle overleve. Han var skjev i ansiktet og vi satt å så på at han ble skjervere og skjevere. Han kunne ikke svelge ordentlig og ikke si noe som helst, ikke en gang nikke eller riste på hodet.

Det var ingen ting legene kunne gjøre og etter rundt ti dager ble han skrevet ut til sykehjem, for å dø der tror jeg. Pappa døde ikke, men han har ikke særlig til liv heller. Nå er han så frisk at vi med sikkerhet kan si at han har overlevd men kampen for livet har på en måte bare så vidt begynt. Det har vært dager da jeg, som har kjempet så innbitt for livet hans, har lurt på om det er vits i. Skal Pappa leve i tjuefem år til han blir nitti på et sykehjem? Stirre i veggen, spise sykehjemsmat, sitte i rullestolen til noen velger å legge han og ligge i sengen til noen tar han opp i år etter år etter år?

På sykehuset var det hele tiden håp, over alt var det håp. Noen dør, men for dem som overlever er livet fylt av håp og glede og gleden pasienter og pårørende på slagavdelingen viste over selve livet var rørende. De aller minste ting var en gave. Å drikke en kopp kaffe, se på langrenn på TV, alle disse dagligdagse tingene som man godt kan gjøre selv om man ikke kan gå, var en sann glede. Et parti sjakk var en hyllest til livet. Livslysten var påtagelig og sterk.  Folk som har hatt slag og som ikke dør av det blir bedre, litt etter litt, dag for dag. Andre avdelinger på et sykehus er selvfølgelig mye tristere, mange som er på sykehus vet at de bare kommer til å bli værre for hver dag. Jeg tenkte stadig på hvor verdifullt livet i seg selv er for menneskene og var rørt over det, andektig i forhold til livsgnisten, livsviljen og motet til alle på slagavdelingen. Pappa hadde humør og lo selv om han ikke kunne snakke han var veldig glad for at vi kom og fulgte oss med øynene rundt i rommet.

Sykehjem derimot er verdens tristeste steder, de er dødens forgård, stedene folk forlater når de er døde. Folk er ikke livstruende syke, men ingen er påtagelig glade for at pasientene der lever, ikke de selv heller. Sykehjem er verden tyngste og tommeste steder. Livet på et sykehjem er ikke mye verdt.  Sykehjemmene er helt frie for livsglede og livsgnist. Det var som om Pappa bare sluknet, selv da han var mye sykere og måtte mates med teskje i sengen og jeg måtte stryke han på halsen for at han skulle svelge så var han gladere. Han smilte og lo av vitser. Da var han glad for at han levde, jeg var glad for hvert sekund han levde. Vi var på et sted med behandling og håp.

Pappa har stort potensiale for å bli bedre. Han snakker ganske mye nå og kan gå med hjelp. Han er i stand til å lære seg nye ting, som å skrive med venstre hånd og nå om dagen kan han forflytte seg rundt i rullestol på egenhånd.

Pappa er imidlertid en meget dyr og ulønnsom pasient og samfunnet har lyst til å avslutte behandlingen. Det ønsker å konkludere med at Pappa ikke har rehabiliteringsevne, enda det er ganske tydelig at han stadig blir bedre, litt etter litt. Det meste har vært spontan bedring. Fra mai, da han var utenfor livsfare har han for det meste fått lite opptrening og behandlingen og har vært på sykehjem der ingen har den nødvendige kompetansen til å rehabilitere en såpass krevende pasient. Nå har vi kjempet oss til en plass for han på Sunnaas. Han har vært der i en drøy uke nå og har kommet seg mye. Han har fått innvilget et tre ukers opphold, men vi aner ikke hva som skjer etterpå. Pappa er 66 år og ingen forventer at han kan komme tilbake i fullt arbeid, han er derfor en ulønnsom pasient, som antagelig kommer til å være en stor utgift resten av livet sitt. Før trodde jeg at vi fikk tilbake det vi hadde ytt når vi ble syke. Jeg trodde Folketrygden var en forsikring og en rettighet, men det tror jeg ikke lenger. Alt dreier seg om penger og det dreier seg om å gi Pappa noe som er så billig som mulig, men godt nok. Jeg er svært uenig med samfunnet om hva som er godt nok. Da snakker jeg ikke om vin til maten, men om håp i form av kompetente mennesker som arbeider for at den syke skal bli bedre, om så bare litt. Å kunne forflytte seg selv i en rullestol åer for eksempel uendelig mye bedre enn å vente på at noen skal trille deg. En slik ting betyr all verdens forskjell for pasienten, men kanskje ikke så mye for samfunnet og det er kanskje ikke verdt så mye. Hva er godt nok? Er det godt nok å ikke gi Pappa behandling? Vi snakker ikke om å avslutte behandling slik at en dødssyk pasient dør, vi snakker om å avslutte behandling for en 66 åring som er høyst levende. Jeg mener at det er en sjebne som er værre enn døden.

Jeg er uendelig glad for at Pappa er på Sunnass nå, men livredd for at han må tilbake igjen på et sykehjem etter tre uker. Pappa har begynt å smile igjen. I dag lo han høyt og vi hadde en liten boksekamp. Han klarte å trille rullestolen sin selv baklengs opp en lang motbakke ved å sparke med det ene benet.  Han prøvde å kappkjøre med en annen pasient og lo selv om han tapte. Den andre var proffere. De andre pasientene på Sunnaas har også vært svært syke, men de er på bedringens vei og de oppmuntrer Pappa, sier at han må stå på og prater med han.

Hvis Pappa blir sendt på sykehjem igjen er jeg redd for at han gir opp alt håp, derfor gråter jeg hver dag nå. Jeg gråter når han smiler og ler og må snu meg bort. Jeg gråter når jeg går fra han, fordi han har det bra og jeg tenker på alt han har vært igjennom. Jeg tenker på hvor optimistisk han er, han tror han skal tilbake på jobben igjen nå, han tror han skal kjøre bil igjen og flytte hjem til samboeren sin.

Pappa har vært døden nær utallige ganger dette året, men han har kjempet hele tiden. Han trener og gjør selv alt han kan for å bli bra igjen. Han er utrolig sterk og jeg er svært stolt av han. Jeg beundrer hans mot og integritet og at han ikke gir opp. Håpets gnist er tent hos han igjen og jeg orker ikke se det slukne. Jeg tror ikke det er billig for samfunnet å regne på alt som om helsevesenet er en bedrift. Jeg tror ikke bedøk er faget som bør stå i høysetet når det gjelder pleie, omsorg og helse. Jeg tror den bedriftsøkonomiske orienteringen som handler om lønnsomme og ulønnsomme pasienter kan bli meget dyr på alle måter.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar