Det er heldigvis ingen som leser denne bloggen, så jeg kan skrive når jeg er full og jeg trenger ikke bry meg og trykkleif. Det finnes ingen ting i verden som er så ille at det ikke har noen gode sider :-) Jeg er så gammel nå, at jeg kan sverge på at siste utsagn er sant (og jeg kan ikke la være å skrive som om jeg hadde lesere. Det er umulig å skrive uten å være selvbevisst.) Så altså, jeg skriver som om jeg hadde lesere, det er derfor jeg skriver, men jeg vet at jeg ikke har det, og det er derfor jeg kan skrive hva jeg vil. :-)
Jeg er for tiden stadig på sammenkomster i Oslo Høyre. og jeg blir alltid småfull av dem. Jeg elsker å være der, vi snakker om politikk, nyheter, medier... og smått og stort fra veier på Nordstrand til abort og medienes dekning av saker.
På disse møtene, særlig på ettermøtene som skjer på barene, lærer jeg ting. Blant annet om meg selv, om at jeg synes det er vanskelig å ha bastante meninger om en del temaer.
Som: Hvor mye penger skal samfunnet investere i enkeltindividet, nå når vi etter hvert kan kurere nesten alt eller i det minste holde folk i livet? Vi kan redde for tidlig fødte barn, som er født nesten ned mot grensen for abort og vi kan forlenge livet til eldre og svært syke mennesker. Hvor går grensen? Går det en grense? Hvem skal bestemme hvor grensen skal gå? Er det penger som skal avgjøre om du får leve eller ikke? Skal vi betale for at alle skal kunne få barn? Skal vi betale for kneopreasjoner for alpinister og fotballspillere? Skal vi betale for redningsaksjoner for basehoppere?
Disse spørsmålene er uendelig vanskelige og... nei jeg har ikke noe svar på dem. Møtene med folk i Høyre gir meg ikke svar, men de får meg til å begynne å tenke på slike ting. Dette er reelle problemstillinger her og nå, som politikere står oppe i og det dreier seg om eksistensielle dilemmaer nær sagt på daglig basis.
Staten og dermed politikerne er en slags guder. Det har de med makten selvsagt alltid vært, men vi tror jo vi har kommet lenger ikke sant? Menneskerettigheter, liberalisme og sånne ting. Men i og med den medisinske utviklingen og at legene kan fikse mer og mer så... Og retten til eget liv det er den fundamentale menneskerettigheten. Den skal være lik for alle! Men noens rettigheter til eget liv er enormt kostbare i våre dager. Vi andre må betale, og det finnes ikke ubegrenset med ressurser. Hva skal vi prioritere? Hvor store kostnader kan vi ta i medmenneskelighetens navn? Det er ikke som før i tiden da man hadde en slags rett til ikke å bli drept.
Den medisinske utviklingen har gjort, satt på spissen, at du av og til må betale for at jeg skal få leve. Det er det jo ikke sikkert at du vil. Jeg kan på en måte pålegge deg å ikke drepe meg, men kan jeg kreve at du betaler for å holde meg i livet?
Staten er deg, og meg. Vi, alle sammen utgjør et samfunn som er enig om en stat. Hvor langt går statens ansvar for individet?
Niks, jeg har ingen, ingen svar. Og for hver gang jeg er på et slikt Høyremøte får jeg enda færre svar.
Hvorfor liker jeg dem da? Fordi de dreier seg om viktige spørsmål og ikke om hvem som vinner Paradice Hotel eller om hvem som skal ta oppvasken i dag, eller for den saks skyld om hvor mye firmaet mitt gikk i overskudd eller underskudd denne måneden. Det dreier seg heller ikke om hvem har ansvaret for at....? Som er det den gravende journalistikken i Norge ofte dreier seg om om dagen. Burde noen ha oppdaget? Hva burde vi ha gjort annerledes? Altså fokuset på konflikter og enkeltpersoner.
Møtene i Høyre får meg rett og slett til å begynne å tenke på viktige ting. Det er ikke som om jeg ikke har tenkt på dem før, men ofte er det slik at vi tenker:
Er jeg for eller imot homofile ekteskap? hmmm og så veier vi for og mot og faller ned på et standpunkt, etter dette tar vi det aldri spørsmålet opp til vurdering igjen. Vi har tatt vår beslutning og diskuterer den ikke og vurderer den ikke. I et politiske parti slipper du ikke unna debatt og ny vurdering.
Jeg har omsider meldt meg inn i det partiet jeg har stemt på ved hvert eneste valg, og jeg kunne aldri ha tenkt meg å stemme på et annet parti. Likevel, jeg har aldri før blitt så utfordret på mine egne standpunkter som jeg blir i mitt eget parti.
Og jeg, jeg liker altså å tenke. Jeg elsker å bli utfordret og vippet av pinnen og det blir jeg, i Oslo Høyre, av likesinnede, mer enn av SVer
og God Natt
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar