Jeg leste med glede Erna Solbergs kronikk "Nye ideer, bedre tilbud til pasientene" som stod på trykk i Bergens Tidende 27. september 2012. Kronikken er pulblisert på bloggen til det jeg håper blir Norges neste statsminister. Jeg skrev en lang kommentar i kommentarfeltet, men konkluderte med at den ble for lang selv til meg å være... så jeg la inn bare en liten del. Jeg ble imidlertid så begeistret for mine egne konklusjoner at jeg måtte ta vare på alt sammen og legge det ut her.
Før eller senere
blir det store flertallet av oss syke, gamle, pleietrengende og verdifulle for
samfunnet!
Denne kronikken var god lesning. Jeg er 100 prosent enig,
men det er en pasientgruppe som sjelden nevnes og det er
rehabiliteringspasienter som har kompliserte eller sammensatte skader, for
eksempel slagpasienter med større skader, men med rehabiliteringspotensiale.
Mange sykehjem tar godt vare på de eldre som kanskje ikke skal rehabiliteres,
men rehabiliteringsplasser i sykehjem er det svært få av. Pasienter har heller
ikke noen rett til å velge rehabiliteringssted, og om kompetansen er manglende
når det gjelder andre oppgaver i sykehjem er den ofte helt fraværende når det gjelder
komplisert rehabilitering på de samme sykehjemmene. En slagpasient for eksempel
trenger gjerne kognitiv trening og masse fysioterapi og logoped. Denne typen
pasienter blir skrevet ut til kommunen for rehabilitering når tilstanden er
medisinsk stabil og de blir ansett som ferdig behandlet på et sykehus. Det
betyr i praksis utenfor livsfare. Jeg tror at det er utrolig viktig at det i
forbindelse med samhandlingsreformen opprettes rehabiliteringsplasser med en
helt annen kompetanse enn det som finnes i dag. Mange slike pasienter hører mer
hjemme på spesialsykehus enn i sykehjem. Samhandlingsreformen har et mål om
raskere rehabilitering av pasienter og bedre samarbeid, men det fungerer ikke
når det ikke finnes kompetanse når det gjelder rehabilitering. En slagpasient
som ikke får gode tilbud, stimuli og kontakt med andre blir faktisk raskt
sykere i stedet for å bli bedre. Mangel på skikkelig behandling forverrer
sykdommen. Er det noe sykehjem er kjent for så er det lav bemanning, lite tid
per beboer og så videre og det er derfor nesten ingen mulighet for en
slagrammet person til å få noen individuell behandling tilpasset sine problemer
eller personlig oppfølging. Ferieavvikling kan føre til null fysioterapi i åtte
uker - kommuner er villige til å kalle et åtte ukers opphold midt i
sommerferien på en korttidsavdeling som tilbyr rehabilitering for et
rehabiliteringsopphold. Det eneste som tilbys er måltider, seng og dusj en gang
i uken samt hjelp fra seng til rullestol og påkledning og avkledning. Bortsett
fra dette er det ingen aktivitet når fysioterapeuten har ferie.
Ellers i året er fem timer fysioterapi og 2,5 timer
ergoterapi det maksimale for en pasient i Oslo kommunes regi. Medregnet i denne
tiden er rapportskriving og møter om pasienten. Dersom pasienten trenger hjelp
av to for å trene på å gå sier det seg selv at det blir lite trening. Muskler
svinner og muskelsvakhet blir et nytt problem pasienten får. Pasienten kan nå
få en individuell plan, men den er innenfor disse økonomiske rammene og
tilpasses ikke pasienten. Man regner også rehabiliteringspasienten som så
kostbar når han heller hun er pasient på sykehjem at man ikke for eksempel kan
søke om støttekontakt som kunne hatt mulighet til å snakke litt med pasienten
på dagtid. Jeg tar da utgangspunkt i at de pårørende har andre aktiviteter i
normalarbeidstiden. Uten aktivitet blir
pasienten passiv og kanskje deprimert noe som videre går pasienten
sykere. Til slutt er kanskje pasienten så syk at han eller hun ansees å være
uten potensiale. Det virker som om rehabilitering av mer alvorlige tilstander
en benbrudd, som kan være alvorlig nok, nesten aldri snakkes om.
Man hører bare suksesshistorier om mirakuløs bedring, - Var lam fra halsen men nå står han på ski!
Dem som ikke blir rehabiliterte står det ikke noe om, og
heller ikke hvorfor. I vår humanistiske verden er det vel verdt å bruke litt
penger på livskvalitet også for personer som ikke kan rehabiliteres tilbake til
arbeidslivet, enten det er på grunn av alder eller det er fordi man antar at
personen ikke kan bli frisk nok til å bo hjemme.
Hjelpeapparatet mener åpenbart at det er sløsing med
ressurser å lære en slagrammet person på for eksempel 65 år å trille
rullestolen sin selv og dermed selv kunne bestemme hvor han vil være, eller å
barbere seg, pusse tenner og vaske seg selv. For en pasient som ikke klarer
noen ting selv vil en hver ervervelse av ferdighet bety enormt bedret
livskvalitet, For noen pasienter trenger ervervelse av slike ferdigheter,
trening, trening og atter trening. Rehabiliteringsavdelinger i Oslo tilbyr ikke
en gang logoped som kan hjelpe pasienter med afasi eller andre talevansker slik
at de kan lære seg å snakke eller kommunisere på annen måte.
Når det går opp for deg som pårørende, for jeg er det, at
noen runder med sjakk under veiledning fører til at pasienten stadig blir raskere
og flinkere til å spille. At det er mulig for deg å trene opp en slik ferdighet
på noen timer, at han etter to kvelder med korøvelse - han som tidligere ikke
kunne snakke, ikke en gang si ja eller nei - plutselig kan synge Musevisa høyt
rent og tydelig er det vondt. Vi har skaffet vår far, logopeder selv, fått han
inn på voksenopplæringen - derav koret og andre tilbud. Han blir langsomt
bedre, men i et år ble han stadig dårligere på grunn av total pasifisering,
muskelsvinn og depresjon. Min far var flinkere til å gå rett etter slaget enn
han er nå. Da hadde han ikke glemt det ennå og han hadde fortsatt sterke
muskler. Nå må han trene muskler og hodet samtidig. Bedringen hos han nå er
først og fremst selvheling i hjernen. Han har fått tilbake stadig mer av korttidshukommelsen
og husker hva han spiste i går, han vet nå hva som feiler han og husker
personnummeret sitt med mer. Ved hjerneslag som får pasienten en hjerneskade
som kan heles både spontant og ved trening. Det er ingen egentlig som vet hvor
langt slike pasienter kan komme. Hjernens veier er uransakelige og
helingsprosessen stopper aldri.
På sykehjem har man gjerne erfaring med demens og mennesker
med hjerneslag kan virke/ være demente, men de blir jo gradvis bedre og bedre
snarere enn dårligere og dårligere slik som de aldersdemente dessverre gjerne
blir.
Likevel blir de blir behandlet og stelt av det samme
personalet som ikke har noen forventning om eller erfaring med pasienter som
kan bli bedre. De fleste på sykehjem er svært syke og gamle og bor ikke der så
lenge. Det er trist å se andre beboere forfalle mer og mer og temmelig raskt.
Mennesker som var oppegående, må plutselig trilles rundt og kanskje mates. Det
er ikke et stimulerende miljø for en relativt ung slagpasient som sliter med
motivasjon og med tro på at han skal kunne bli bedre. Det er ingen rundt han
som blir det, depresjon, desperasjon og kanskje sinne over egen situasjon som
oppleves som totalt håpløs samtidig som man kanskje er mentalt forvirret i
perioder kan bli svært pinefullt. I en slik situasjon hadde det sikkert vært
godt med en psykolog, men det er jo helt utopisk å få til sikkert. Min fars
mentale smerte øker proporsjonalt med at han blir bedre fordi han forstår sin
egen situasjon stadig bedre. Derfor prøver vi å være psykologer, fortelle han
at han er blitt bedre, ikke må gi opp og samtidig må prøve å være takknemlig
for det som er bra.
- Hva er bra? Spør jeg og ramser opp - Du får masse god mat, du
fryser ikke, du har seng, det kunne vært verre, hva synes du er bra?
Så sier
han
- Det er fin musikk på radioen, Jeg kan se gaten fra vinduet.
Dessverre ser
han fortsatt like trist ut, men jeg er jo ikke psykolog. Jeg er datteren hans
og han vil hjelpe meg, ikke være hjelpeløs. Det er ikke helsevesenets skyld at
han er syk, men jeg synes at måten han blir avskrevet som en uvesentlig utgift
på er umenneskelig og uverdig i dagens Norge. Dessverre er han ikke alene og
det er slett ikke han som har det verst. Mange har ikke tre barn, en eks-kone
og en samboer pluss to barnebarn som besøker dem flittig. Det store bildet er
at det ikke synes å finnes noen strategi for slike halvgamle pasienter som
trenger langtidsrehabilitering. Sunnaas er bra sted, men det er for mye yngre
mennesker og mer potensielt produktive mennesker. Pappa og mange med han er nok
i den situasjonen at de ikke kan bli direkte produktive og dermed er det satt
spesielle grenser for hvor mye ressurser man kan tenke seg å benytte for at
denne typen pasienter skal kunne få et akseptabelt liv. Jeg forstår godt
behovet for å spare penger også i Helsevesenet, at man mener at en del ting får
pasienter betale for selv og så videre. Jeg håper og ber om at den neste
regjeringen vil gå inn å se på denne helt glemte pasientgruppens problemer.
Pappa kan utmerket godt leve i 30 år til og han vil uansett bli en temmelig
stor utgift for samfunnet fremover, ingen tvil om det.
Teksten herfra og ned er ikke lagt ut som kommentar på bloggen til Høyres leder Erna Solberg
Velferd for alvorlig syke mennesker burde likevel ikke måles
i kroner, dette er en fokus som er skremmende og leder tankene hen på
tilstander hvor det kunne tenkes at man lurer på om man ikke bare kutte
utgiften til et minimum men skjære den helt ned.
Noen har gjort det før; Hitler, som drepte handikappede
barn, sinnslidende og andre kostnadskrevende elementer på sykehus. Vanlige
leger og sykepleiere utførte drapene, tilsynelatende uten å protestere.
Det ble ført heftig propaganda om kostnader knyttet til
uproduktive mennesker rettet mot hele den tyske befolkingen.
"En plakat som ble flittig vist, var
bilde av en frisk og sunn tysker som bar en handikappet person på skuldrene.
Teksten til plakaten lød: «Det er du som bærer byrden. En fysisk
utviklingshemmet koster rundt 50 000 reichsmarks før han fyller 60.» Også
skolebøker inneholdt regnestykker hvor man skulle beregne kostnaden ved å ta
vare på fysisk og psykisk syke.
Til Hitlers forsvar var økonomien i Tyskland elendig på
30-tallet, det er den ikke i Norge nå om dagen.
Men, også i våre dagers Norge beregner vi kostnader ved
pasienter.
Jeg har sett budsjetter fremlegges der det kalkuleres med et
positivt resultat fordi man regner med at xx antall sykehjemspasienter dør og
man kan få et fint resultat dersom man er restriktiv med å innvilge nye
søknader og sånn sett i det minste kan utsette kostnaden mens klagen behandles
hos Fylkesmannen og håpe at det tar lang tid. Alt for at budsjettet skal gå i
balanse. I slike budsjetter utgjør sykehjemspasienter svært kakulerbare kostnader
som er svært åpenbare og byrdefulle. Veien for budsjettopptatte mennesker er
ikke lang til å ønske at en og annen pasient skal dø litt før i stedet for litt
senere i det minste. Livet deres er jo ikke så verdifullt allikevel, i hvert
fall ikke for byråkraten/økonomen.
Mennesker omtales som kostnader og det er helt akseptabelt
og vanlig å snakke slik. Det er knapt
noen so, reagerer - dette ble sagt i full åpenhet og med et lite smil. Ingen politikere
protesterte. Penger har blitt noe man ikke kan argumentere mot, det er ikke
helt stuerent, og hvis du prøver blir du gjerne sett på som naiv og litt dum og
tematikken møter ikke noen spesiell interesse.
Kanskje dette er fremtidens samfunn? Den moderne, rasjonelle
og effektive måten å tenke på? Jeg håper at Høyre, spesielt, kan få fokuset mer
bort fra økonomi og mer over på ikke-økonomiske verdier. Først og fremst på
hvert enkelt menneskes ukrenkelige verdi. En kan ikke gradere menneskeverd uten
å fra ta absolutt alle mennesker, selv Kongen og Statsministeren litt av sin
verdi, om ikke i dag, men hvis de blir syke eller når de blir pensjonerte eller
jobber litt saktere, eller tar dårlige valg.
Det er mange økonomer i Høyre, som er dyktige til å forvalte
eiendommer og ser nytten av å spare, ikke bruke over evne og så videre i sine
egne liv og i egne suksessrike bedrifter. Men samfunnet og livet er ikke en
bedrift og uansett så kan ikke penger og god økonomi, som jo er nødvendig for
et godt liv, være målet.
De som trenger vår omsorg skal få den fordi de trenger den,
det er også vanskelig å gi etter fortjeneste vi vet jo ikke helt hva den
enkelte har bidratt med. Pensjon får vi etter fortjeneste, men helseomsorg bør
styres av behov. De som trenger mest bør få mest. Vi snakker her om nødvendig
helsehjelp og muligheten til et noenlunde verdig liv i den grad slikt kan
kjøpes for penger. Dette bør vi andre ta oss råd til fordi vi ønsker å være
siviliserte mennesker med humanisme som en bærebjelke og fordi vi har råd til
dette i Norge i dag.
Så kan vi jo heller være litt mer restriktive med hvilke
kriterier som skal ligge til grunn for når omsorgsbehovet trer inn og hvor høy
grad av luksus som skal innvilges.
Kanskje friske og arbeidsføre mennesker må tåle å få trekk i
lønn når de er fyllesyke? Kanskje vi ikke skal gjøre det like lett for folk å
"nave" litt mens de finne seg sjæl?
Kanskje vi skal satse på marked og økonomi ved å la private og
kostnadseffektive enheter får krige litt om oppdrag og la de svake bedriftene
og de ineffektiv byråkratiene booke under. La Darwinismen få spille litt mer
fritt der hvor det er et marked og en kamp om å lykkes.
Det er så mange andre måter å være økonomisk og dynamisk på
enn å regne på hvor mye en kronisk syk person koster på denne måten eller den
andre måten. Kanskje vi i verdens rikeste land kunne ta oss råd til å gi de
aller sykeste og aller svakeste, de som ikke kan kjempe for seg selv, et
skikkelig, verdig og dyrt tilbud?
Kanskje det til og med - som et biprodukt - er samfunnsøkonomisk
lønnsomt. Hjelpepleiere opplever jobben som meningsfull og givende og blir ikke
utbrente og sykemeldte. Pårørende blir ikke utbrente og sykemeldte og klarer å
ta seg av både syke foreldre som de vet har det bra, barna sine og jobbene
sine. Kanskje de til og med får tid til å trene, så de kan holde seg friske og
lønnsomme, fordi de slipper å bruke endeløst med timer på å skrive klager. I
tillegg slipper noen å behandle alle disse klagene og kan gjøre andre
produktive ting. Det er sikkert ikke så givende å sitte å avslå åpenbart
berettigede søknader hele dagen heller, kanskje man begynte å arbeide på et
Bestillerkontor med et ønske om å hjelpe og at man blir frustrert, deprimert og
sykemeldt av slikt?
Alle klagene til Fylkesmannen er nok også slitsomme for dem
som får dem og som må lese de samme gamle triste historiene om igjen.
- Enda en gammel mor, som lider og enda en
datter som er helt på felgen. Tar det aldri slutt?
Regnestykket er selvfølgelig vanskelig, så og si umulig for en økonom. Det blir mange usikre variabler og temmelig
økonomisk spekulativt. Prisen er altså litt vag, men verdien kunne vært stor.
Det er lett å gå seg vill i den enorme kostnaden helsesektoren utgjør for Norge
og skrekkscenarier om hvor dyrt det kan bli i fremtiden, selv om vi generelt
blir stadig friskere og slikt.
To arbeidende mennesker må fø på 2 pensjonister, 2
handikappede, 2 evige studenter, 1 uføretrygdet, 1 bonde, 3 innvandrere, 2
romfolk og listen vokser.... For noen byrder, noen og en hver kan bli både sint
og sliten bare ved tanken, nesten litt hatefull også? Bildet er nesten verre
enn Hitlers av den friske tyskeren med bare to uproduktive mindreverdige på
skulderen, men logikken er nesten den samme. Jeg har lært lignende ting på
skolen som Tysklands unge en gang lærte. Når du blir voksne må du fø på fire
pensjonister og oljeformuen kommer til å forsvinne. Du må regne med å jobbe til
du blir 75 år og du må spare til din egne pensjon, du må betale masse skatt,
men du kan ikke regne med at det er noe igjen til deg. Kanskje det er like
greit å ta det ut med en gang på Nav? Eller gi opp? Eller få fjernet noen av
disse byrdene?
Eventuelt kan jeg sitte igjen med en følelse av et kun
vellykkede mennesker har en verdi. Kanskje jeg ikke egentlig er har så god selvtillit,
kanskje jeg mislykkes med å få til det jeg ønsker meg, de karakterene jeg vil
ha. Jeg mister troen på meg selv, jeg kommer nok til å ende på Nav og da er jeg
jo ikke noe verdt. Da blir jeg en byrde for samfunnet, som må bære meg på sine
skuldre. Kanskje jeg skulle, vel stoppe det her? Om jeg ikke lykkes med det så
ender jeg kanskje med spiseforstyrrelser? På en psykiatrisk avdeling? Jeg
klarer ikke å fullføre skolen og så....gikk det som det gikk. Du vet at du
kommer til være fattig, og du vet hvordan det går med de fattige, kronisk syke
og eller gamle...
Å regne mennesker som kostnader er risikabelt for hele
samfunnet.
Når dette er sagt; privatiser, privatiser, privatiser. For
en privat institusjon er en pasient i det minste en inntekt. Fortsatt et
økonomisk perspektiv på mennesker, men det er uendelig mye bedre å være en
inntekt enn en utgift. Du er fortsatt en utgift for samfunnet, hvis vi ikke
endrer tankegang, men i det minste en verdifull inntekt for den som tar hånd om
ditt daglige stell, din helse og din trivsel. Det er faktisk en fordel for
pasienten om eierne kan hente litt fortjeneste i tillegg. Det øker bare din
verdi i deres øyne. Kanskje de begynner å se på deg som en verdifull eiendel
som de vil beskytte og ivareta interessene til? Du skaper selv i din
sykdomstilstand økonomiske verdier for eierne og kanskje en lille smule lykke i
hans familie.
Vi kunne også begynne å snakke om hvor mye penger de tjener,
alle som er ansatte i Helsevesenet, om dynamiske forskningsmiljøer knyttet til
helse, om patenter og omsetningen i legemiddelindustrien de syke skaper. Vi kunne
betrakte de syke som viktige for verdensøkonomien når de hjelper mennesker i
fattige land til å få arbeid i rike land slik at disse kan sende penger hjem
til barnas skolegang og bestefarens nye fiskebåt. På en måte er det litt er bra
at det finnes noen arbeidsplasser til ufaglært ungdom som ikke fikk avsluttet
skolegangen, og sommerjobber til studenter. Sykehus må bygges, det blir jobb
til bygningsarbeidere, sykehus må omstruktureres det gir jobb til konsulentene.
La oss vurdere å si at de syke er en viktig bærebjelke som skaper enormt med
arbeidsplasser, kompetanseutvikling og omsetning av varer og tjenester. Uten de
syke, intet Helsevesen. Jeg vet ikke om det hadde vært like ille for Norge som
om oljebrønnene gikk tomme, men heldigvis er det ingen fare. Før eller senere
blir det store flertallet av oss syke, gamle, pleietrengende og verdifulle for
samfunnet. Og desto sykere vi blir desto mer verdifulle blir vi!
