Privat sykehjem - det var noe annet

Endelig litt flaks eller heter det privat?

Jeg har skrevet om Pappa før, om alle problemene med sykehjem og rehabilitering. Det er nå over et år siden Pappa fikk slag. Vi har hatt en lang kamp for at han skal få skikkelig rehabilitering. Skulle ønske jeg kunne si at vår kamp ble kronet med seier, men det kan jeg ikke. Sånn er det kanskje bare i eventyrene. Strengt tatt har vi derimot egentlig tapt, men vunnet likevel på ren flaks. 

Mot vårt i herdige ønske ble Pappa fratatt sin status som rehabiliteringspasient og tilkjent langtidsplass i sykehjem.

Dette viste seg imidlertid bli til en lykke. For, vi nektet å velge noe sykehjem, vi ville ikke la bordet fange. Vi hadde en klage som skrevet på vegne av Pappa av Helseombudet, som var til behandling hos Helsetilsynet (den er der fortsatt - ttt). Plutslig ble Pappa ble bare tildelt en plass på Paulus Sykehjem.

Etter et tre ukers vurderingsopphold på Sunnaas Sykehus i høst, etter at Pappa var blitt fratatt rehabiligeringsplassen sin på Furuset Sykehjem for andre gang, fikk han forsette rehabiliteringen på Furuset Sykehjem.

Vi hadde klaget på mange forhold ved Furuset Sykehjem for Pappa hadde hatt en såkalt "rehabiliteringsplass" der, uten innhold, i mange måneder. Det var ikke stort til rehabilitering, knapt nok verdig oppbevaring.  I hvert fall ikke for en som er rammet av hjerneslag med komplekse utfall og har store behov for blant annet mental stimulanse og muligheten til å trene seg opp til å bli mest mulig selvhjulpen. Jeg skal ikke gå i detaljer, delvis fordi jeg ikke orker å gjenta meg selv. Jeg vurderer imidlertid å legge ut hele klagen på Furuset Sykehjem. (Helsetilsynet er forresten heller ikke særlig fornøyde med rehabiliteringstilbudet, kompetansen og rutinene ved Furuset Sykehjem.)

Jeg anser det som viktig å få slike historier frem i lyset.

Hvis du har lignende historier, spesielt om rehabliteringstilbudene i bydelene eller kommunene er jeg veldig interessert. I tillegg til å være datter er jeg aktiv i Oslo Høyre og interessert i forbedring av offentlig sektor. Jeg er dessuten varamedlem i bydelsutvalget i Frogner. Sykehjem og rehabilitering i bydelene er en av de oppgavene bydelsutgavene har ansvaret for å styre og til dels føre tilsyn med. Jeg har min personlige historie, den er ikke vakker, men vil gjerne lære mer. Kanskje jeg kan lykkes med å gjøre en god jobb her.

Det snakkes mye om rehabilitering i politiske kretser. Eldre skal ikke på sykehjem etter sykehusopphold, men skal rehabiliteres tilbake til sine hjem. Dette er kongstanken om dagen, jeg synes det er paradoksalt all den stund jeg har tryglet, skreket og grått for at Pappa skal få mest mulig reahblitering.  Imidlertid kunne Oslo kommune ved Alna bydel utelukkende tilby et eneste tilbud som omfattet rehabilitering og det var tilbudet ved Furuset Sykehjem. Dette tilbudet var; mens Pappa var der desverre svært dårlig. Les rapporten fra Helsetilsynet i Oslo datert fra 6.1, 2012. Helsetilsynet har utført en grundig analyse av rehabiliteringsavdelingen ved Furuset Sykehjem. Konklusjonene var ikke flatterende for Furuset Sykehjem og gjenspeiler mine og resten av familiens opplevelser.

Jeg kan fortelle at rehabilitering i sykehjem uansett maksimalt, på sitt aller aller beste, betyr fem timer med fysioterapi i uken. Fra denne tiden blir møter, telefoner og rapportskriving fratrukket. Etter at jeg lærte dette sluttet jeg å ringe så mye. Ikke minst sluttet jeg å be om såkalte tverrfaglige møter eller hva det heter for der må fysioterapeuten være til stede. Dessuten får pasienten maksimalt to timer med ergoterapi. Ergoterapeuten skal tilpasse hjelpemidler som rullestoler og for min far støtte til hans lamme arm han hadde store smerter i, og dessuten tilrettelegge slik at pasienten kan foreta daglige gjøremål og så videre. (På sykehusene finnes det for eksempel kjøkken der pasienter med bevegelseheminger kan trene på å lage mat og lignende med tanke på tilrettelegging av fysiske omgivelser og å lære pasientene teknikker som gjør at de kan klare seg selv. Slikt arbeid er også ergoterapeutens jobb. Den typen kjøkken finnes selvsagt ikke på sykehjem, men eksempelet beskriver hva som skal være ergoterapeutens jobb.) For Pappas vedkommende på Furuset trengtes imidlertid to personer for at han skulle kunne stå og gå, og det var ergoterapeuten som hjalp til. Så selv i den perioden Pappa faktisk fikk rehabilitering var det altså ikke spesielt mye hver dag.

Utover fysioterapi og ergoterapi hadde Furuset Sykehjem ingen tilbud. Jeg skal i anstendighetens navn innrømme at etter at Pappa kom tilbake fra Sunnaas med en liste over konkrete tiltak han trengte som vedlikeholdstrening så skjerpet personalet på Furuset Sykhjem seg en god del. De hadde da også Helsetilsynet i hælene og mine klager til alt som fantes av tilsynsmyndigheter.

Vi var i utallige møter med Bestillerkontoret i bydelen, som insisterte på at Furuset Sykehjem var veldig bra. De nektet å tilby Pappa noe annet. Han hadde løfter om plass på et privat rehabiliteringssenter der han passet, som også var det tilbudet Aker Sykehus hadde anbefalt og søkt han inn på et halvt år tidligere. Også den gangen fikk han plass, men bydelen nektet å betale, begge gangene. De insisterte på at det eneste tilbudet de hadde var Furuset Sykehjem. Alternativet var kortidsplass uten rehabilitering på et annet av bydelens sykehjem. Vi hadde på en måte valget mellom pest og kolera, litt rehabilitering på et dårlig sted eller ikke noe rehabilitering på et kanskje hyggeligere sted.

Da Pappa var ferdig på Sunnaas valgte vi rehabilitering på Furuset, mens vi samtidig klaget. Han hadde kommet seg mye med hjelp av den intensive treningen på Sunnaas og vi ville ikke at han skulle visne bort mens han ventet. På den tiden var vi uvenner med alle på Furuset på grunn av klagene og avdelingslederen innkalte meg til et merkelig møte der hun vekselsvis skjelte meg ut fordi jeg hadde våget å klage og å gråte. Bydelen tok innersvingen på oss, uten å vente på klagebehandlingen tok den fra Pappa rehabiliteringsstatusen og bestemte at han skulle ha langtidsplass.

Klager tar tid, så Pappa ble flyttet. På en dags varsel, som vanlig. Det er sånn de gjør slike ting. Det er det som kalles samarbeid. Pårørende og pasienter blir behandlet som brysomme dyr.

Privat

Men så... Paulus Sykhjem er privat drevet av Attendo, som også driver andre sykehjem og hjemmetejenster i Oslo.  Personalet var utrolig hyggelig mot oss fra første stund og... de satt sammen med pasientene. Første gang jeg kom dit satt en pleier ved siden av hver pasient i stuen.

Vi ble inivtert på et møte med hele Pappas team før en uke var gått. Pappa skulle også være med. Slikt var det ingen som brydde seg om på Furuset eller for så vidt andre steder vi har vært. Vi fikk kake til møtet.  Jeg opplyste om våre klager som var til behandling hos Helsetilsynet og at jeg var i ferd med å skrive ytterligere klager på at Pappa var blitt overført til langtidsplass. Alle lyttet til det jeg sa med noe jeg oppfattet som interesse og respekt. Jeg hadde en plan om å vise frem listen over tiltak fra Sunnaas og å kjøpe de tjenestene Paulus Sykehjem ikke kunne tilby privat, samtidig som jeg klaget. Jeg hadde tenkt å lage en politisk sak av at vi måtte kjøpe nødvendige helsetjenester for egen regning Jeg hadde fått dette rådet av en Høyrekollega som en oppskrift på hvordan vi kunne lage furore, kanskje til og med i media. Jeg hadde fått familien med på planen og broren min til å være med på finansieringen. Dermed trakk jeg frem listen.

- Jeg er opptatt av at Pappa skal få så god trening som mulig og Sunnaas har foreslått en del tiltak, sa jeg og viste frem den tverrfaglige rapporten fra sykehuset.

Fysioterapeuten løp av gårde for å ta en kopi, legen begynte å notere tiltakene. De andre leste på omgang.

- Kan vi tilby dette lurte avdelingslederen
- Ja, sa fysioterapeuten helt uten omsvøp.

Listen ser omtrent slik ut - (gjenskapt etter hukommelsen og ikke helt riktig)

• Gå hver dag
• Trene på sittebalanse
• Stå i ståbrett 20 minutter hver dag
• Trene på mobilitet i sengen
• Trening av rygg og mage
• Gjennombeveging av venstre (lamme) arm daglig
• Styrketrening for høyre arm
• Mental stimulanse hver dag. Lesing av avisere, quizz og andre spill
• Skrive erindringsbok - orientering for tid og sted daglig
• Mulighet til å benytte datamaskin under veiledning
• Trening på dagliglivet gjøremål ADL tilpasset dagsform og evner
• Sosial kontakt, deltagelse i aktiviteter og samtaler

Alle nikket bekreftende til at dette ikke var noe problem og begynte å snakke om aktiviteter Pappa kunne være med på, som trim og rullestoldans. Jeg fortalte at Pappa var glad i å synge og personalet kvitterte med at Grünerløkka Mannskor øver i fast i bygningen.

- Oj, Pappa har sunget der.
- Da kan han sikkert se på at de øver.

Med disse tilbudene som ser langt bedre ut enn rehabilitering på Furuset Sykehjem så har vi unnlatt å klage videre. Det er jo innholdet som teller ikke navnet. Dette oppholdet heter langtidsplass og institusjonen sier at den ikke tilbyr rehabilitering men den leverer altså langt mer tjenester enn en offentlig rehabiliteringsavdeling.

Pappa har vært på Paulus Sykhjem i to uker. Han får gåtrening og har blitt ganske mobil og dra på egenhånd på tur til andre avdelinger med rullestolen og er velkommen. Han har tidligere vært veldig passiv og har tatt lite initiativ, men har nå begynt å ta initiativ i forhold til andre. Han forholder seg mer til de andre pasientene og avdelingslederen fortalte at han flere ganger på egenhånd har matet andre pasienter.

Paulus Sykhjem er som en annen verden, som en slags himmel. Personaet vet til og med hva vi heter. Avdelingslederen hilste broren min med.

- Hallo, du må være Pål!

En dag jeg kom var Pappa misfornøyd med at han hadde matflekker på t-skjorten og var ute på kjøkkent for å fjerne dem. En pleier stod og gned litt på flekkene. Da jeg kom overlot hun han til meg. Pappa kikket i kjøkkenskapet på jakt etter såpe, men jeg hadde ikke tro på en flaske med ovnsrens, så jeg foreslo at vi heller skulle bytte t-skjorte. Vi trillet inn på rommet hans og skiftet. Pappa kan ikke fordra flekkete klær og uorden og jeg er glad for at personligheten hans kommer tydeligere frem. Rett etterpå kom avdelingslederen til meg og unnskyldte seg.

- Jeg beklager at jeg ikke hadde hjulpet han med å bytte t-skjorte. Jeg skulle gjøre det men jeg måtte ta meg av en som ringte og han skulle ha vært barbert. Jeg sier det til alle som jobber her også i helgene at mannlige pasienter skal barberes hver dag.

Maken til service og ivaretagelse, sier jeg. Andre steder har de knapt kapasitet til å ta pasienter opp i helgene. På Paulus Sykehjem er personalet sammen med pasientene. De snakker med dem og virker som om de bryr seg.

Pappa har allerede vært på tur til Bymuseet, på Furuset fikk han aldri være med på noe i den grad noe ble arrangert. På søndag!!! På søndager skjedde det aldri noe på Furuset, bakte alle beborerne fastelavnsboller. En pleier hadde satt bolledeigen og alle fikk være med på å bake. Beboerne kan stå opp og legge seg når de vil og de kan hvile middag.  Personalet drikker kaffe sammen med beboerne og ikke for seg selv på pauserommet

Hvordan kan forskjellen bli så stor? Jeg tror det dreier seg om at Paulus er privat rett og slett. Menneskene som driver/eier sykehjemmet har en egeninteresse i at pasientene og de prårørende er fornøyde og ønsker å være der. De tjener nemlig penger på å ha fullt belegg. Når det gjelder langtidsplasser har pasienter fritt sykehjemvalg i motsetning når det gjelder kortidsplasser og rehabilitering. Trives ikke folk vil de søke om å flytte. Når tilbudet er privat får forbrukeren makt og blir mer sett på som en kunde i det offentlig er pasienten en brysom utgift helt uten makt. Private sykehjem driver som de vil de bruker ressursene som de ønsker og jeg har ikke hørt noe om maksimalt antall timer med fysioterapi.

Så endelig er vi ganske fornøyde, ikke takket være vår lange kamp, men at Pappa tilfeldigvis fikk et godt privat tilbud.

Som en motsetning til å prøve å gjøre sitt beste kan du lese om hva tillitsvalgte på Furuset Sykehjem svarte da sykehjemmet kom nest sist på en undersøkelse blant beboere om trivsel. Ikke mye vilje til selvkritikk her. Jeg kjenner igjen dette også. Det er dårlig gjort å klage når folk sliter og gjør sitt beste,  Problemet er bare at mange vil mene at de gjør sitt beste uansett hvor dårlig jobb de gjør. Det kan ikke være hva personalet føler og mener som skal være i høysetet. Det må være resultatene for pasientene som er i fokus, eller for kundene om du vil. Helsevesenet koster enormt i Norge, men når helseforetakene kun rapporterer økonomiske resultater blir det helt feil. Produktet deres må være behandlingsresultater og pasientfokuserte mål.

I det private næringsliv går bedrifter som ikke leverer verdier til kundene konkurs. Dermed overlever ikke de dårlige bedriftene. I det offentlige skjer det ingen ting med etater og enheter som ikke leverer kvalitet. Økonomiske mål må de imidlertid forholde seg til. Det dreier seg om å få mest mulig penger over budsjettet, ikke overskride dette, men heller ikke å bruke mindre for da blir neste års budsjett redusert. Leveransene og hva pengene brukes til ser ikke ut til å være så viktig.

Private helseforetak får mindre per pasient enn de offentlige, men det ser ut til at de får mer igjen for pengene og til og med tjener penger på det. Tankevekkende. Mange hater at noen skal tjene penger på at folk er syke og gamle, men det må da være resultatet for de syke og gamle som skal veie tyngst. Siden markedet premierer dyktighet er markedet en fin regulator når det gjelder å bli kvitt udugelighet. Skal vi kunne betale for alle helsetjenestene er vi nødt til å basere oss på dyktighet og effektivitet.

Jeg er blitt enda mer overbevist etter det jeg har opplevd.

Rehabilitering må ha innhold

Det er enda en ting jeg har tenkt til å arbeide med politisk og det er innholdet i kommunal rehabilitering. Jeg er overbevist om at det er vel verdt å legge inn ressurser i rehabiliteringsfasen. I Oslo finnes det kun syv institusjoner som tilbyr rehabilitering i bydelene. Det er lite og det kan virke som om ressursene er alt for knappe. Særlig tror jeg det gjelder for slagpasienter som Pappa. All den tid det er uttalt politikk å få pasienter raskt ut fra sykehus og over til omsorg og opptrening i regi av kommunen eller bydelene i Oslo må det finnes kompetanse og ressurser som gir effekt. Å få pasienter fort ut fra sykehus dreier seg i stor grad om økonomi. Sykehus er dyrt. Men skikkelig rehabilitering er også dyrt utenfor sykehus. Samhandlingsreformen må ikke bli en måte å spare penger kortsiktig og dermed frata pasientene muligheter.

Det er ingen tvil om at Pappa kunne vært mye bedre dersom han hadde fått riktig behandling den første tiden. At han ble avspist med nærmest ingen ting på rehabiliteringsfronten i de første og avgjørende månedene har antagelig ført til lavere livskvalitet og funksjonsnivå enn han kunne ha hatt. Jeg tror forsatt at Pappa kan bli bedre, men den viktigste tiden har gått. Det er skjærende vondt. Nå om dagen er jeg mest opptatt av han skal ha det bra, være tilfreds og i hvert fall ikke bli dårligere. Om en liten stund skal jeg søke han videre for mer intensiv rehabilitering i spesialhelsetjenesten. Jeg gir ikke opp, men har innsett at han også må ha det bra her og nå og at vi må vise at vi er fornøyde med han sånn som han er. Han skal kjempe men også være fornøyd med det han har.

Det sies at det ikke er så fint å snakke for sin syke mor eller far, men jeg tenker hvem er det som ikke kjemper for sin syke mor. Hvis du ikke vil kjempe for din syke mor hvem er du da? Hva vil du da kjempe for? Deg selv?