Tusen takk til Paulus

 

Etter at jeg skrev det forrige innlegget om hvordan Pappa har det på Paulus Sykhjem har jeg fått mange positive tilbakemeldinger.

Innlegget mitt ble publisert på Facebooksiden til Paulus Sykehjem, jeg fikk nye følgere på twitter (folk som arbeider på sykhjemmet)  og NHO Service ville publisere deler av innlegget her http://www.nhoservice.no/article.php?articleID=3476&categoryID=317.

Jeg mottar hyggelige SMS-er med bilder fra sykepleierstudenter der det står:

"Koser oss på Aker Brygge. Hilsen Oluf og sykepleierstudentene Silje og Ragnhild :-)"

Ikke minst ble jeg veldig glad for e-posten under fra Ingeborg Selnes som er kulturleder på Paulus Sykehjem. Hun har gitt meg lov til å publisere e-posten jeg fikk noen dager etter forrige innlegg.
---------------------------


Hei Lene!

Jeg har akkurat lest litt på bloggen din etter tips fra ledelsen på Paulus Sykehjem.

Jeg jobber som Kulturleder på Paulus og det har jeg gjort i 3 år nå. Det er både fint og frustrerende å lese det du skriver. Det er flott at gode ting kommer fram i lyset, men samtidig så utrolig skremmende at familier må gjennom så mye pes for å føle seg ivaretatt og sett!

Jeg føler jeg har blitt litt kjent med din far allerede- han har så mye glimt i øyet! Jeg har det vi kaller frokostgruppe på avdeling 2b hver tirsdag- der fokus skal være at beboerne kan forskyne seg selv- både i forhold til å ta egne valg og til å trene finmotorikk. Det skalogså være en fin sosialt møte mellom beboere der jeg fungerer som samtale-igangsetter. Det kan nok være tøft for en som selv ikke er dement å observere menneskene rundt seg som gjerne surrer en del og forteller det samme gang på gang. Vi må derfor prøve å finne beboere som "passer sammen" også på tvers av avdelingene.

Derfor lurer jeg litt på: Jeg vet at Oluf har sunget i Grunerløkka Mannskor- hvilke andre interesser han han? Jeg var selv med til Oslo BYmuseum og vi har stort sett en tur eller flere i mnd til ulike mål. Det er bare å komme med forslag til steder eller utstillinger som kan være av interesse! Han var jo dessuten den som åpnet utstillingen vi har i 1. etg nå. Klippet snoren og var veldig delaktig. - en ressurs:) Følger du oss på facebook? tror jeg la ut et bilde av din far der som klipper snoren!

Vi på Paulus har startet et kunst-prosjekt som skal sette lys på en del viktige tema innen eldreomsorg.
Sammen med 20 av landets beste fotografer skal vi prøveå sette litt søkelys/fokus på eldreomsorg ved å lage en fotoutstilling med tema "Min historie". I Attendo bruker vi verktøyet ved innkomstsamtale- dere fylte sikkert også ut noen spm om tidligere liv, familie, hobbyer etc? Vi vil at dette skal brukes i enda større grad.

Det er så lett å se bare sykdommen når man kommer på sykehjem uten å vite særlig mye om bakgrunn og beboers tidligere liv. Det er jo kjempeviktig- særlig i forhold til kommunikasjon!
 
Vi samler derfor inn bilder fra beboernes album som skal forstørres. Beboeren velger selv et minne som for dem har betydd mye- Det kan være en ekstra fin sommerdag på hytta i 1952, fra ens egen bryllupsdag- kanskje en nyinnkjøpt dress til konfirmasjonen? SÅ skal en fotograf fotografere beboeren slik han/hun er i dag. Det er opp til fotografen hvordan dette gjøres- om det er et portrett, bilde av en gjenstand som betyr noe for beboers liv, fra hjemstedet, etc etc. Det gamle bildetog det nye skal tilsammen vise en persons livsøp. Store ord- men vihar veldig trua og fotografene er allerede i gang rundt på huset. Utstillingen skal vises først på Paulus- og deretter har vi ambisjoner om større galleri.

I morgen kommer smått legendariske Johan Brun (les Wikipedia) som selv er rundet 80, innom og skal delta som fotograf i prosjektet. HVIS dette er noe dere og Oluf selv har lyst å være med på, kan jeg godt foreslå din far som "kandidat" til Johan Brun. Jeg ser for meg at de kan få god kjemi og at dere vil få et flott og verdig portrett ut av det.
 
Bare si fra. Og kom gjerne med forslag til bilder fra "gamledager". Vil du forresten at jeg sender det månedlige kulturprogrammet til denne mail-adressen? Dere er alltid velkommen til å delta på
arrangement sammen med beboerne. På lørdag har vi åpen cafe med unge musikere som skal spille folk-pop kl 13.30.

mvh
Ingeborg Selnes
Kulturleder
Paulus Sykehjem

Privat sykehjem - det var noe annet

Endelig litt flaks eller heter det privat?

Jeg har skrevet om Pappa før, om alle problemene med sykehjem og rehabilitering. Det er nå over et år siden Pappa fikk slag. Vi har hatt en lang kamp for at han skal få skikkelig rehabilitering. Skulle ønske jeg kunne si at vår kamp ble kronet med seier, men det kan jeg ikke. Sånn er det kanskje bare i eventyrene. Strengt tatt har vi derimot egentlig tapt, men vunnet likevel på ren flaks. 

Mot vårt i herdige ønske ble Pappa fratatt sin status som rehabiliteringspasient og tilkjent langtidsplass i sykehjem.

Dette viste seg imidlertid bli til en lykke. For, vi nektet å velge noe sykehjem, vi ville ikke la bordet fange. Vi hadde en klage som skrevet på vegne av Pappa av Helseombudet, som var til behandling hos Helsetilsynet (den er der fortsatt - ttt). Plutslig ble Pappa ble bare tildelt en plass på Paulus Sykehjem.

Etter et tre ukers vurderingsopphold på Sunnaas Sykehus i høst, etter at Pappa var blitt fratatt rehabiligeringsplassen sin på Furuset Sykehjem for andre gang, fikk han forsette rehabiliteringen på Furuset Sykehjem.

Vi hadde klaget på mange forhold ved Furuset Sykehjem for Pappa hadde hatt en såkalt "rehabiliteringsplass" der, uten innhold, i mange måneder. Det var ikke stort til rehabilitering, knapt nok verdig oppbevaring.  I hvert fall ikke for en som er rammet av hjerneslag med komplekse utfall og har store behov for blant annet mental stimulanse og muligheten til å trene seg opp til å bli mest mulig selvhjulpen. Jeg skal ikke gå i detaljer, delvis fordi jeg ikke orker å gjenta meg selv. Jeg vurderer imidlertid å legge ut hele klagen på Furuset Sykehjem. (Helsetilsynet er forresten heller ikke særlig fornøyde med rehabiliteringstilbudet, kompetansen og rutinene ved Furuset Sykehjem.)

Jeg anser det som viktig å få slike historier frem i lyset.

Hvis du har lignende historier, spesielt om rehabliteringstilbudene i bydelene eller kommunene er jeg veldig interessert. I tillegg til å være datter er jeg aktiv i Oslo Høyre og interessert i forbedring av offentlig sektor. Jeg er dessuten varamedlem i bydelsutvalget i Frogner. Sykehjem og rehabilitering i bydelene er en av de oppgavene bydelsutgavene har ansvaret for å styre og til dels føre tilsyn med. Jeg har min personlige historie, den er ikke vakker, men vil gjerne lære mer. Kanskje jeg kan lykkes med å gjøre en god jobb her.

Det snakkes mye om rehabilitering i politiske kretser. Eldre skal ikke på sykehjem etter sykehusopphold, men skal rehabiliteres tilbake til sine hjem. Dette er kongstanken om dagen, jeg synes det er paradoksalt all den stund jeg har tryglet, skreket og grått for at Pappa skal få mest mulig reahblitering.  Imidlertid kunne Oslo kommune ved Alna bydel utelukkende tilby et eneste tilbud som omfattet rehabilitering og det var tilbudet ved Furuset Sykehjem. Dette tilbudet var; mens Pappa var der desverre svært dårlig. Les rapporten fra Helsetilsynet i Oslo datert fra 6.1, 2012. Helsetilsynet har utført en grundig analyse av rehabiliteringsavdelingen ved Furuset Sykehjem. Konklusjonene var ikke flatterende for Furuset Sykehjem og gjenspeiler mine og resten av familiens opplevelser.

Jeg kan fortelle at rehabilitering i sykehjem uansett maksimalt, på sitt aller aller beste, betyr fem timer med fysioterapi i uken. Fra denne tiden blir møter, telefoner og rapportskriving fratrukket. Etter at jeg lærte dette sluttet jeg å ringe så mye. Ikke minst sluttet jeg å be om såkalte tverrfaglige møter eller hva det heter for der må fysioterapeuten være til stede. Dessuten får pasienten maksimalt to timer med ergoterapi. Ergoterapeuten skal tilpasse hjelpemidler som rullestoler og for min far støtte til hans lamme arm han hadde store smerter i, og dessuten tilrettelegge slik at pasienten kan foreta daglige gjøremål og så videre. (På sykehusene finnes det for eksempel kjøkken der pasienter med bevegelseheminger kan trene på å lage mat og lignende med tanke på tilrettelegging av fysiske omgivelser og å lære pasientene teknikker som gjør at de kan klare seg selv. Slikt arbeid er også ergoterapeutens jobb. Den typen kjøkken finnes selvsagt ikke på sykehjem, men eksempelet beskriver hva som skal være ergoterapeutens jobb.) For Pappas vedkommende på Furuset trengtes imidlertid to personer for at han skulle kunne stå og gå, og det var ergoterapeuten som hjalp til. Så selv i den perioden Pappa faktisk fikk rehabilitering var det altså ikke spesielt mye hver dag.

Utover fysioterapi og ergoterapi hadde Furuset Sykehjem ingen tilbud. Jeg skal i anstendighetens navn innrømme at etter at Pappa kom tilbake fra Sunnaas med en liste over konkrete tiltak han trengte som vedlikeholdstrening så skjerpet personalet på Furuset Sykhjem seg en god del. De hadde da også Helsetilsynet i hælene og mine klager til alt som fantes av tilsynsmyndigheter.

Vi var i utallige møter med Bestillerkontoret i bydelen, som insisterte på at Furuset Sykehjem var veldig bra. De nektet å tilby Pappa noe annet. Han hadde løfter om plass på et privat rehabiliteringssenter der han passet, som også var det tilbudet Aker Sykehus hadde anbefalt og søkt han inn på et halvt år tidligere. Også den gangen fikk han plass, men bydelen nektet å betale, begge gangene. De insisterte på at det eneste tilbudet de hadde var Furuset Sykehjem. Alternativet var kortidsplass uten rehabilitering på et annet av bydelens sykehjem. Vi hadde på en måte valget mellom pest og kolera, litt rehabilitering på et dårlig sted eller ikke noe rehabilitering på et kanskje hyggeligere sted.

Da Pappa var ferdig på Sunnaas valgte vi rehabilitering på Furuset, mens vi samtidig klaget. Han hadde kommet seg mye med hjelp av den intensive treningen på Sunnaas og vi ville ikke at han skulle visne bort mens han ventet. På den tiden var vi uvenner med alle på Furuset på grunn av klagene og avdelingslederen innkalte meg til et merkelig møte der hun vekselsvis skjelte meg ut fordi jeg hadde våget å klage og å gråte. Bydelen tok innersvingen på oss, uten å vente på klagebehandlingen tok den fra Pappa rehabiliteringsstatusen og bestemte at han skulle ha langtidsplass.

Klager tar tid, så Pappa ble flyttet. På en dags varsel, som vanlig. Det er sånn de gjør slike ting. Det er det som kalles samarbeid. Pårørende og pasienter blir behandlet som brysomme dyr.

Privat

Men så... Paulus Sykhjem er privat drevet av Attendo, som også driver andre sykehjem og hjemmetejenster i Oslo.  Personalet var utrolig hyggelig mot oss fra første stund og... de satt sammen med pasientene. Første gang jeg kom dit satt en pleier ved siden av hver pasient i stuen.

Vi ble inivtert på et møte med hele Pappas team før en uke var gått. Pappa skulle også være med. Slikt var det ingen som brydde seg om på Furuset eller for så vidt andre steder vi har vært. Vi fikk kake til møtet.  Jeg opplyste om våre klager som var til behandling hos Helsetilsynet og at jeg var i ferd med å skrive ytterligere klager på at Pappa var blitt overført til langtidsplass. Alle lyttet til det jeg sa med noe jeg oppfattet som interesse og respekt. Jeg hadde en plan om å vise frem listen over tiltak fra Sunnaas og å kjøpe de tjenestene Paulus Sykehjem ikke kunne tilby privat, samtidig som jeg klaget. Jeg hadde tenkt å lage en politisk sak av at vi måtte kjøpe nødvendige helsetjenester for egen regning Jeg hadde fått dette rådet av en Høyrekollega som en oppskrift på hvordan vi kunne lage furore, kanskje til og med i media. Jeg hadde fått familien med på planen og broren min til å være med på finansieringen. Dermed trakk jeg frem listen.

- Jeg er opptatt av at Pappa skal få så god trening som mulig og Sunnaas har foreslått en del tiltak, sa jeg og viste frem den tverrfaglige rapporten fra sykehuset.

Fysioterapeuten løp av gårde for å ta en kopi, legen begynte å notere tiltakene. De andre leste på omgang.

- Kan vi tilby dette lurte avdelingslederen
- Ja, sa fysioterapeuten helt uten omsvøp.

Listen ser omtrent slik ut - (gjenskapt etter hukommelsen og ikke helt riktig)

• Gå hver dag
• Trene på sittebalanse
• Stå i ståbrett 20 minutter hver dag
• Trene på mobilitet i sengen
• Trening av rygg og mage
• Gjennombeveging av venstre (lamme) arm daglig
• Styrketrening for høyre arm
• Mental stimulanse hver dag. Lesing av avisere, quizz og andre spill
• Skrive erindringsbok - orientering for tid og sted daglig
• Mulighet til å benytte datamaskin under veiledning
• Trening på dagliglivet gjøremål ADL tilpasset dagsform og evner
• Sosial kontakt, deltagelse i aktiviteter og samtaler

Alle nikket bekreftende til at dette ikke var noe problem og begynte å snakke om aktiviteter Pappa kunne være med på, som trim og rullestoldans. Jeg fortalte at Pappa var glad i å synge og personalet kvitterte med at Grünerløkka Mannskor øver i fast i bygningen.

- Oj, Pappa har sunget der.
- Da kan han sikkert se på at de øver.

Med disse tilbudene som ser langt bedre ut enn rehabilitering på Furuset Sykehjem så har vi unnlatt å klage videre. Det er jo innholdet som teller ikke navnet. Dette oppholdet heter langtidsplass og institusjonen sier at den ikke tilbyr rehabilitering men den leverer altså langt mer tjenester enn en offentlig rehabiliteringsavdeling.

Pappa har vært på Paulus Sykhjem i to uker. Han får gåtrening og har blitt ganske mobil og dra på egenhånd på tur til andre avdelinger med rullestolen og er velkommen. Han har tidligere vært veldig passiv og har tatt lite initiativ, men har nå begynt å ta initiativ i forhold til andre. Han forholder seg mer til de andre pasientene og avdelingslederen fortalte at han flere ganger på egenhånd har matet andre pasienter.

Paulus Sykhjem er som en annen verden, som en slags himmel. Personaet vet til og med hva vi heter. Avdelingslederen hilste broren min med.

- Hallo, du må være Pål!

En dag jeg kom var Pappa misfornøyd med at han hadde matflekker på t-skjorten og var ute på kjøkkent for å fjerne dem. En pleier stod og gned litt på flekkene. Da jeg kom overlot hun han til meg. Pappa kikket i kjøkkenskapet på jakt etter såpe, men jeg hadde ikke tro på en flaske med ovnsrens, så jeg foreslo at vi heller skulle bytte t-skjorte. Vi trillet inn på rommet hans og skiftet. Pappa kan ikke fordra flekkete klær og uorden og jeg er glad for at personligheten hans kommer tydeligere frem. Rett etterpå kom avdelingslederen til meg og unnskyldte seg.

- Jeg beklager at jeg ikke hadde hjulpet han med å bytte t-skjorte. Jeg skulle gjøre det men jeg måtte ta meg av en som ringte og han skulle ha vært barbert. Jeg sier det til alle som jobber her også i helgene at mannlige pasienter skal barberes hver dag.

Maken til service og ivaretagelse, sier jeg. Andre steder har de knapt kapasitet til å ta pasienter opp i helgene. På Paulus Sykehjem er personalet sammen med pasientene. De snakker med dem og virker som om de bryr seg.

Pappa har allerede vært på tur til Bymuseet, på Furuset fikk han aldri være med på noe i den grad noe ble arrangert. På søndag!!! På søndager skjedde det aldri noe på Furuset, bakte alle beborerne fastelavnsboller. En pleier hadde satt bolledeigen og alle fikk være med på å bake. Beboerne kan stå opp og legge seg når de vil og de kan hvile middag.  Personalet drikker kaffe sammen med beboerne og ikke for seg selv på pauserommet

Hvordan kan forskjellen bli så stor? Jeg tror det dreier seg om at Paulus er privat rett og slett. Menneskene som driver/eier sykehjemmet har en egeninteresse i at pasientene og de prårørende er fornøyde og ønsker å være der. De tjener nemlig penger på å ha fullt belegg. Når det gjelder langtidsplasser har pasienter fritt sykehjemvalg i motsetning når det gjelder kortidsplasser og rehabilitering. Trives ikke folk vil de søke om å flytte. Når tilbudet er privat får forbrukeren makt og blir mer sett på som en kunde i det offentlig er pasienten en brysom utgift helt uten makt. Private sykehjem driver som de vil de bruker ressursene som de ønsker og jeg har ikke hørt noe om maksimalt antall timer med fysioterapi.

Så endelig er vi ganske fornøyde, ikke takket være vår lange kamp, men at Pappa tilfeldigvis fikk et godt privat tilbud.

Som en motsetning til å prøve å gjøre sitt beste kan du lese om hva tillitsvalgte på Furuset Sykehjem svarte da sykehjemmet kom nest sist på en undersøkelse blant beboere om trivsel. Ikke mye vilje til selvkritikk her. Jeg kjenner igjen dette også. Det er dårlig gjort å klage når folk sliter og gjør sitt beste,  Problemet er bare at mange vil mene at de gjør sitt beste uansett hvor dårlig jobb de gjør. Det kan ikke være hva personalet føler og mener som skal være i høysetet. Det må være resultatene for pasientene som er i fokus, eller for kundene om du vil. Helsevesenet koster enormt i Norge, men når helseforetakene kun rapporterer økonomiske resultater blir det helt feil. Produktet deres må være behandlingsresultater og pasientfokuserte mål.

I det private næringsliv går bedrifter som ikke leverer verdier til kundene konkurs. Dermed overlever ikke de dårlige bedriftene. I det offentlige skjer det ingen ting med etater og enheter som ikke leverer kvalitet. Økonomiske mål må de imidlertid forholde seg til. Det dreier seg om å få mest mulig penger over budsjettet, ikke overskride dette, men heller ikke å bruke mindre for da blir neste års budsjett redusert. Leveransene og hva pengene brukes til ser ikke ut til å være så viktig.

Private helseforetak får mindre per pasient enn de offentlige, men det ser ut til at de får mer igjen for pengene og til og med tjener penger på det. Tankevekkende. Mange hater at noen skal tjene penger på at folk er syke og gamle, men det må da være resultatet for de syke og gamle som skal veie tyngst. Siden markedet premierer dyktighet er markedet en fin regulator når det gjelder å bli kvitt udugelighet. Skal vi kunne betale for alle helsetjenestene er vi nødt til å basere oss på dyktighet og effektivitet.

Jeg er blitt enda mer overbevist etter det jeg har opplevd.

Rehabilitering må ha innhold

Det er enda en ting jeg har tenkt til å arbeide med politisk og det er innholdet i kommunal rehabilitering. Jeg er overbevist om at det er vel verdt å legge inn ressurser i rehabiliteringsfasen. I Oslo finnes det kun syv institusjoner som tilbyr rehabilitering i bydelene. Det er lite og det kan virke som om ressursene er alt for knappe. Særlig tror jeg det gjelder for slagpasienter som Pappa. All den tid det er uttalt politikk å få pasienter raskt ut fra sykehus og over til omsorg og opptrening i regi av kommunen eller bydelene i Oslo må det finnes kompetanse og ressurser som gir effekt. Å få pasienter fort ut fra sykehus dreier seg i stor grad om økonomi. Sykehus er dyrt. Men skikkelig rehabilitering er også dyrt utenfor sykehus. Samhandlingsreformen må ikke bli en måte å spare penger kortsiktig og dermed frata pasientene muligheter.

Det er ingen tvil om at Pappa kunne vært mye bedre dersom han hadde fått riktig behandling den første tiden. At han ble avspist med nærmest ingen ting på rehabiliteringsfronten i de første og avgjørende månedene har antagelig ført til lavere livskvalitet og funksjonsnivå enn han kunne ha hatt. Jeg tror forsatt at Pappa kan bli bedre, men den viktigste tiden har gått. Det er skjærende vondt. Nå om dagen er jeg mest opptatt av han skal ha det bra, være tilfreds og i hvert fall ikke bli dårligere. Om en liten stund skal jeg søke han videre for mer intensiv rehabilitering i spesialhelsetjenesten. Jeg gir ikke opp, men har innsett at han også må ha det bra her og nå og at vi må vise at vi er fornøyde med han sånn som han er. Han skal kjempe men også være fornøyd med det han har.

Det sies at det ikke er så fint å snakke for sin syke mor eller far, men jeg tenker hvem er det som ikke kjemper for sin syke mor. Hvis du ikke vil kjempe for din syke mor hvem er du da? Hva vil du da kjempe for? Deg selv?

Bilder

Sykehus og sykehjem

Siden 31. januar har Pappa vært alvorlig syk. Da fikk han hjerteinnfarkt. Jeg visste ikke ikke noe før flere timer etterpå, men jeg sverger på at mens jeg satt i et møte med en festivalarrangør fikk jeg plutselige smerter i brystet. De var såpass intense at jeg vurderte å avslutte møtet. Mannen jeg møtte på Grand Hotel måtte ta en telefon og jeg fikk strammet meg opp litt, like plutselig som de kom, var smertene over. Jeg tenkte ikke mer over det hele.


Senere skjønte jeg at disse smertene opptrådte akkurat på den tiden Pappa hadde hjerteinnfarktet. Jeg hadde ikke telefon med meg den dagen, men Linneéa, datteren min hadde og Pappa hadde prøvd å ringe henne, men hun var midt i en time på Musikkhøgskolen og svarte ikke. Pappa var hjemme hos seg selv, alene, og hadde ringt Linnëa rett før han selv klarte ringt ambulansen. Hun hadde dårlig samvittighet lenge etterpå fordi hun ikke svarte på den telefonen. Da hun prøvde å ringe han opp etter timen, svarte han ikke. Pappa ringte sin samboer Berit fra ambulansen, etter at han hadde fått morfin, men han var såpass omtåket at han ikke gjorde ordentlig rede for seg.  Hun oppfattet det som han var på vei til sykehuset for en kontroll i sin egen bil og ble ikke redd.

For noen år siden hadde Pappa en hjerteoperasjon der han byttet en hjerteklaff. Operasjonen gikk veldig bra, men med en kunstig hjerteklaff måtte han ha blodfortynnende og doseringen av Marevan var ikke lett i hans tilfelle. Pappa var derfor stadig på kontroller på sykehuset og vi var vant til at han ble innlagt en dag eller to, noen ganger mer og tidligere på høsten hadde han dessuten hatt tilfeller av bevissthetstap som skyldtes feilmedisinering.

Så bortsett fra smerteanfallet mitt, som jeg er sikker på var telepati eller noe lignende, ante vi fred og ingen fare. Jeg gikk på pub med folk fra jobben, en ansatt skulle slutte etter to år og vi skulle skåle for henne og gi henne gaver. Til slutt fikk sykehuset tak i meg ved at sønnen min, Ole, fikk ringt til kompanjongen min Hans Marius. Da var klokken rundt seks. Pappa hadde fått hjerteinnfarkt ved tolvtiden og var operert og hadde våknet opp fra narkosen da vi endelig fikk beskjed. Jeg var den første som kom til Ullevaal, senere kom alle; broren min, svigerinnen min, moren min, Linnéa og Ole og samboer Berit. Pappa var omtåket og snakket usammenhengende, noe som jo var naturlig etter hjerteinnfarkt, operasjon og narkose. Vi ble der lenge utover kvelden og dro til slutt hjem for å sove litt etter at pappa var flyttet til overvåkning på en sengepost. Jeg husker at han ikke kunnne svare på hva som hadde skjedd, men mente at han hadde vært ute å kjørt da han ble dårlig og han hadde fantasier om rare ting, men han hadde ingen problemer med så snakke.

Vi dro hjem og kom tilbake tidlig neste morgen, uvitende om hva tiden fremover skulle bringe. Pappa virket ikke mindre omtåket, snarere mer. Utover dagen ble jeg stadig mer urolig, jeg syntes han ble dårligere. Lite visste jeg at jeg satt ved sengen hans og var vitne til et pågående hjerneslag. Hjerneslag synes ikke på  bilder før noen dager etter at de har vært og det er lite å gjøre med dem bortsett fra å gi en kraftig injeksjon med blodfortynnende, men denne behandlingen kunne ikke Pappa få på grunn av hjertet. Det kunne i hans tilfelle med stor sannsynlighet ha betydd overbelastning av hjertet og hjertestans. Så vi satt å så på at hjernen hans ble skadet uten at noen foretok seg noe spesielt. Ennå visste vi ingenting om hva hjerneslag egentlig er og hvordan livet skulle blir fremover for Pappa og oss. Heldigvis.

Nå som det er ti måneder siden det første slaget, han fikk flere etter hvert, er det vanskelig å se for seg at han skal bli helt som før igjen. Men han lever og det var på ingen måte noen selvfølge i februar, mars, og april. Vi opplevde den ene krisen etter den andre.  Det var livstruende infeksjoner, nye hjerneslag og flere ganger snakket leger til oss om at vi måtte forberede oss på det værste. Ingen ville garantere noe. I begynnelsen var vi bare opptatte av at han ikke skulle dø. Alt er relativt her i verden og av og til var dager med et fast håndtrykk fra den hånden som ikke var lam en veldig god dag. Når Pappa kunne hviske "ja" oppfattet vi han som sprek som en gyngehest og når han endelig kun gå 50 meter med prekestol og to hjelpere var jeg stolt som om det var barnet mitt som tok sine første skritt. Det var et mirakel å se og han smilte selv også, fra øre til øre, smilte til alle han møtte i gangen og tittet inn alle dører. Jeg hadde lyst til å rope av glede. Etterpå var han utslitt og sov i mange timer. Vi tenkte ikke på hvordan livet skulle arte seg etter at han hadde overlevd og på slagenheten på Ullevaal så vi mange pasienter som kom seg bra og reiste hjem. Pappa ble utskrevet til rehabilitering 4. mars. Berit fulgte han til Aker. Jeg rakk aldri å besøke han der, for da jeg satt i en taxi sammen med Mamma på vei opp dagen etter fikk vi en telefon. Pappa var sendt tilbake til Ullevaal etter at han hadde falt. Han hadde fått et nytt stort hjerneslag. Denne gangen var han så dårlig at ingen trodde han skulle overleve. Han var skjev i ansiktet og vi satt å så på at han ble skjervere og skjevere. Han kunne ikke svelge ordentlig og ikke si noe som helst, ikke en gang nikke eller riste på hodet.

Det var ingen ting legene kunne gjøre og etter rundt ti dager ble han skrevet ut til sykehjem, for å dø der tror jeg. Pappa døde ikke, men han har ikke særlig til liv heller. Nå er han så frisk at vi med sikkerhet kan si at han har overlevd men kampen for livet har på en måte bare så vidt begynt. Det har vært dager da jeg, som har kjempet så innbitt for livet hans, har lurt på om det er vits i. Skal Pappa leve i tjuefem år til han blir nitti på et sykehjem? Stirre i veggen, spise sykehjemsmat, sitte i rullestolen til noen velger å legge han og ligge i sengen til noen tar han opp i år etter år etter år?

På sykehuset var det hele tiden håp, over alt var det håp. Noen dør, men for dem som overlever er livet fylt av håp og glede og gleden pasienter og pårørende på slagavdelingen viste over selve livet var rørende. De aller minste ting var en gave. Å drikke en kopp kaffe, se på langrenn på TV, alle disse dagligdagse tingene som man godt kan gjøre selv om man ikke kan gå, var en sann glede. Et parti sjakk var en hyllest til livet. Livslysten var påtagelig og sterk.  Folk som har hatt slag og som ikke dør av det blir bedre, litt etter litt, dag for dag. Andre avdelinger på et sykehus er selvfølgelig mye tristere, mange som er på sykehus vet at de bare kommer til å bli værre for hver dag. Jeg tenkte stadig på hvor verdifullt livet i seg selv er for menneskene og var rørt over det, andektig i forhold til livsgnisten, livsviljen og motet til alle på slagavdelingen. Pappa hadde humør og lo selv om han ikke kunne snakke han var veldig glad for at vi kom og fulgte oss med øynene rundt i rommet.

Sykehjem derimot er verdens tristeste steder, de er dødens forgård, stedene folk forlater når de er døde. Folk er ikke livstruende syke, men ingen er påtagelig glade for at pasientene der lever, ikke de selv heller. Sykehjem er verden tyngste og tommeste steder. Livet på et sykehjem er ikke mye verdt.  Sykehjemmene er helt frie for livsglede og livsgnist. Det var som om Pappa bare sluknet, selv da han var mye sykere og måtte mates med teskje i sengen og jeg måtte stryke han på halsen for at han skulle svelge så var han gladere. Han smilte og lo av vitser. Da var han glad for at han levde, jeg var glad for hvert sekund han levde. Vi var på et sted med behandling og håp.

Pappa har stort potensiale for å bli bedre. Han snakker ganske mye nå og kan gå med hjelp. Han er i stand til å lære seg nye ting, som å skrive med venstre hånd og nå om dagen kan han forflytte seg rundt i rullestol på egenhånd.

Pappa er imidlertid en meget dyr og ulønnsom pasient og samfunnet har lyst til å avslutte behandlingen. Det ønsker å konkludere med at Pappa ikke har rehabiliteringsevne, enda det er ganske tydelig at han stadig blir bedre, litt etter litt. Det meste har vært spontan bedring. Fra mai, da han var utenfor livsfare har han for det meste fått lite opptrening og behandlingen og har vært på sykehjem der ingen har den nødvendige kompetansen til å rehabilitere en såpass krevende pasient. Nå har vi kjempet oss til en plass for han på Sunnaas. Han har vært der i en drøy uke nå og har kommet seg mye. Han har fått innvilget et tre ukers opphold, men vi aner ikke hva som skjer etterpå. Pappa er 66 år og ingen forventer at han kan komme tilbake i fullt arbeid, han er derfor en ulønnsom pasient, som antagelig kommer til å være en stor utgift resten av livet sitt. Før trodde jeg at vi fikk tilbake det vi hadde ytt når vi ble syke. Jeg trodde Folketrygden var en forsikring og en rettighet, men det tror jeg ikke lenger. Alt dreier seg om penger og det dreier seg om å gi Pappa noe som er så billig som mulig, men godt nok. Jeg er svært uenig med samfunnet om hva som er godt nok. Da snakker jeg ikke om vin til maten, men om håp i form av kompetente mennesker som arbeider for at den syke skal bli bedre, om så bare litt. Å kunne forflytte seg selv i en rullestol åer for eksempel uendelig mye bedre enn å vente på at noen skal trille deg. En slik ting betyr all verdens forskjell for pasienten, men kanskje ikke så mye for samfunnet og det er kanskje ikke verdt så mye. Hva er godt nok? Er det godt nok å ikke gi Pappa behandling? Vi snakker ikke om å avslutte behandling slik at en dødssyk pasient dør, vi snakker om å avslutte behandling for en 66 åring som er høyst levende. Jeg mener at det er en sjebne som er værre enn døden.

Jeg er uendelig glad for at Pappa er på Sunnass nå, men livredd for at han må tilbake igjen på et sykehjem etter tre uker. Pappa har begynt å smile igjen. I dag lo han høyt og vi hadde en liten boksekamp. Han klarte å trille rullestolen sin selv baklengs opp en lang motbakke ved å sparke med det ene benet.  Han prøvde å kappkjøre med en annen pasient og lo selv om han tapte. Den andre var proffere. De andre pasientene på Sunnaas har også vært svært syke, men de er på bedringens vei og de oppmuntrer Pappa, sier at han må stå på og prater med han.

Hvis Pappa blir sendt på sykehjem igjen er jeg redd for at han gir opp alt håp, derfor gråter jeg hver dag nå. Jeg gråter når han smiler og ler og må snu meg bort. Jeg gråter når jeg går fra han, fordi han har det bra og jeg tenker på alt han har vært igjennom. Jeg tenker på hvor optimistisk han er, han tror han skal tilbake på jobben igjen nå, han tror han skal kjøre bil igjen og flytte hjem til samboeren sin.

Pappa har vært døden nær utallige ganger dette året, men han har kjempet hele tiden. Han trener og gjør selv alt han kan for å bli bra igjen. Han er utrolig sterk og jeg er svært stolt av han. Jeg beundrer hans mot og integritet og at han ikke gir opp. Håpets gnist er tent hos han igjen og jeg orker ikke se det slukne. Jeg tror ikke det er billig for samfunnet å regne på alt som om helsevesenet er en bedrift. Jeg tror ikke bedøk er faget som bør stå i høysetet når det gjelder pleie, omsorg og helse. Jeg tror den bedriftsøkonomiske orienteringen som handler om lønnsomme og ulønnsomme pasienter kan bli meget dyr på alle måter.

Tanker i bedugget tilstand om politkk og livet og sånn

Det er heldigvis ingen som leser denne bloggen, så jeg kan skrive når jeg er full og jeg trenger ikke bry meg og trykkleif. Det finnes ingen ting i verden som er så ille at det ikke har noen gode sider :-) Jeg er så gammel nå, at jeg kan sverge på at siste utsagn er sant (og jeg kan ikke la være å skrive som om jeg hadde lesere. Det er umulig å skrive uten å være selvbevisst.) Så altså, jeg skriver som om jeg hadde lesere, det er derfor jeg skriver, men jeg vet at jeg ikke har det, og det er derfor jeg kan skrive hva jeg vil. :-)

Jeg er for tiden stadig på sammenkomster i Oslo Høyre. og jeg blir alltid småfull av dem. Jeg elsker å være der, vi snakker om politikk, nyheter, medier... og smått og stort fra veier på Nordstrand til abort og medienes dekning av saker.

På disse møtene, særlig på ettermøtene som skjer på barene, lærer jeg ting. Blant annet om meg selv, om at jeg synes det er vanskelig å ha bastante meninger om en del temaer.

Som: Hvor mye penger skal samfunnet investere i enkeltindividet, nå når vi etter hvert kan kurere nesten alt eller i det minste holde folk i livet? Vi kan redde for tidlig fødte barn, som er født nesten ned mot grensen for abort og vi kan forlenge livet til eldre og svært syke mennesker. Hvor går grensen? Går det en grense? Hvem skal bestemme hvor grensen skal gå? Er det penger som skal avgjøre om du får leve eller ikke? Skal vi betale for at alle skal kunne få barn? Skal vi betale for kneopreasjoner for alpinister og fotballspillere? Skal vi betale for redningsaksjoner for basehoppere?

Disse spørsmålene er uendelig vanskelige og... nei jeg har ikke noe svar på dem. Møtene med folk i Høyre gir meg  ikke svar, men de får meg til å begynne å tenke på slike ting. Dette er reelle problemstillinger her og nå, som politikere står oppe i og det dreier seg om eksistensielle dilemmaer nær sagt på daglig basis.

Staten og dermed politikerne er en slags guder. Det har de med makten selvsagt alltid vært, men vi tror jo vi har kommet lenger ikke sant? Menneskerettigheter, liberalisme og sånne ting. Men  i og med den medisinske utviklingen og at legene kan fikse mer og mer så... Og retten til eget liv det er den fundamentale menneskerettigheten. Den skal være lik for alle! Men noens rettigheter til eget liv er enormt kostbare i våre dager. Vi andre må betale, og det finnes ikke ubegrenset med ressurser. Hva skal vi prioritere? Hvor store kostnader kan vi ta i medmenneskelighetens navn? Det er ikke som før i tiden da man hadde en slags rett til ikke å bli drept.

Den medisinske utviklingen har gjort, satt på spissen, at du av og til  må betale for at jeg skal få leve. Det er det jo ikke sikkert at du vil. Jeg kan på en måte pålegge deg å ikke drepe meg, men kan jeg kreve at du betaler for å holde meg i livet?

Staten er deg, og meg. Vi, alle sammen utgjør et samfunn som er enig om en stat. Hvor langt går statens ansvar for individet?

Niks, jeg har ingen, ingen svar. Og for hver gang jeg er på et slikt Høyremøte får jeg enda færre svar.

Hvorfor liker jeg dem da? Fordi de dreier seg om viktige spørsmål og ikke om hvem som vinner Paradice Hotel eller om hvem som skal ta oppvasken i dag, eller for den saks skyld om hvor mye firmaet mitt gikk i overskudd eller underskudd denne måneden. Det dreier seg heller ikke om hvem har ansvaret for at....? Som er det den gravende journalistikken i Norge ofte dreier seg om om dagen. Burde noen ha oppdaget? Hva burde vi ha gjort annerledes? Altså fokuset på konflikter og enkeltpersoner.

Møtene i Høyre får meg rett og slett til å begynne å tenke på viktige ting. Det er ikke som om jeg ikke har tenkt på dem før, men ofte er det slik at vi tenker:
Er jeg for eller imot homofile ekteskap? hmmm og så veier vi for og mot og faller ned på et standpunkt, etter dette tar vi det aldri spørsmålet opp til vurdering igjen. Vi har tatt vår beslutning og diskuterer den ikke og vurderer den ikke. I et politiske parti slipper du ikke unna debatt og ny vurdering.

Jeg har omsider meldt meg inn i det partiet jeg har stemt på ved hvert eneste valg, og jeg kunne aldri ha tenkt meg å stemme på et annet parti. Likevel, jeg har aldri før blitt så utfordret på mine egne standpunkter som jeg blir i mitt eget parti.

Og jeg, jeg liker altså å tenke. Jeg elsker å bli utfordret og vippet av pinnen og det blir jeg, i Oslo Høyre, av likesinnede, mer enn av SVer

og God Natt

Heia Oslo

Ski-VM i Oslo 2011

Ski-VM  var en seier for Oslo som by. Oslos mål er å være verdens vinterhovedstad og seks av ti Osloinnbyggere  vil nå at Oslo skal søke om Vinter-OL i 2022 eller 2026. 1.2 millioner tilskuere er en fabelaktig publikumsrekord. Ski-VM i Oslo var tross tåke og litt transportproblemer et meget vellykket og godt gjennomført arrangement.  Sportslig sett leverte de norske utøverne sitt beste VM noen sinne.  Bedre kan et sportarrangement knapt bli.

Tekst Lene Haug
Foto: Erik Brandsborg, Lene Haug og Camilla Sogn


Oslo er en vintersportsby, faktisk ble hele Ski-VM arrangert innenfor byens grenser, noe slikt er det ingen annen hovedstad i verden som er i stand til. Det var uten tvil et sjakktrekk å legge medaljeseremoniene til Universitetsplassen. Dette bidro til det kompakte og urbane nesten hippe preget Ski-VM 2011 fikk.

Norges utøvere kapret hele 20 medaljer, hvorav åtte var gull under Ski-VM. Ski-VM 2011 gikk dessuten med rundt fire millioner i overskudd i følge styreleder i Ski-VM Svein Aaser. Det meste gikk på skinner, selv om været ikke var 100 prosent på Oslos side.


12 dager med medaljer og variert kultur
I hele tolv dager stod Oslo på hodet. Vi  jublet over seierene og heiet oss hese. Vi så Moods of Norways fantastiske motehow på Universitetsplassen  og beundret snøskulpturer med Munchs motiver, opplevde gratis konserter med Katzenjammer, dansehow med Bårdar og triumfene til skikonger og -dronninger som Petter Northug, Marit Bjørgen og Therese Johaug, for å nevne noen av heltene.  Aktiv I Oslo.no har møtt noen av iskunstnere


Marit Bjørgen som ble VM-dronningen med fire gull gav oss mange gledestunder.  Det var rørende å se hennes enorme glede over å vinne i Oslo. Alt hun gjorde var elegant og overlegent og suverent.

Utover i mesterskapet ble alle gladere og gladere. Det er rent så vi glemmer at suksessen ikke var like stor i grenene hopp og kombinert. Dessuten, vi fikk da to sølv i lagkonkurransene i hopp og bronse i begge de  kombinerte lagkonkurransene. Lagseiere er på mange måter en fordel, det er moro å vinne som lag, det blir en medalje til hver og mange utøvere på seierspallen. På grunn av alle medaljene i lagkonkurransene var det mange nordmenn som fikk gleden av å  klatre opp på pallen foran de elleville tilskuerne på Universitetsplassen.


Høydepunktene stod i kø, og det er vanskelig å si hvilke øyeblikk som var størst.

Manndomsprøven femti’n
Var det det aller største øyeblikket Petter Northugs fantastiske seier på femmila? For mange Oslofolk og skiløpere er det ingen skiløp som er viktigere å vinne en “femti’n i Kollen” Det er manndomsprøven og løpet du må vinne for å være kongen over alle gutta fra skauen. Øyeblikket da Petter Northug løp nedover langs tribunene med det norske flagget samme med Tord Asle Gjerdalen, som tok svært gledelig bronse var ekstatisk og jubelen ville ingen ende ta.  Synet av Petter Northug sammen sammen med sine stolte foreldre etter målgang var også stort. På toppen av det hele var det stråledende vær lørdag 6. mars 2011. Det var en historisk dag, en dag vi kommer til å fortelle barnebarna om.


Det første gullet og skistjerner ble popstjerner
Det aller første gullet til Marit Bjørgen på sprinten er noe av det vi husker best.  Når det gikk så bra på den  første konkurransedagen ble vi øre av gullfeber, og folk gikk mann av huse for å hylle vinnerene på Universitetsplassen for første gang. Skiløperne var plutselig blitt popstjerne og alle fra Northug til Johaug fortalte at det å få utdelt medaljene på Universitetsplassen foran 50-60.000 tilskuere var en utrolig opplevelse.

400 ordførerkjeder på tur i Oslo
Åpningseremonien var også et høydepunkt med gardistene som marsjerte og drillet. Forsvarets Stabsmusikk som spilte Holmenkollmarsjen og alle skolebarna som gikk med flaggene til hver eneste deltagernasjon. 


Festlig var det også med alle ordførene som kom fra alle norske kommuner og vandret rundt med sine store og dyre ordførerkjeder. Les: Folk og ordførere under Ski-VM


Therese Johaug som sprintet fra alle på 30 kilometeren

Gullet til Therese Johaug på 30 kilometeren gledet utrolig mange, og å  se den vevere jenta sprette opp bakkene og parkere konkurrentene var storslagent, til å gråte av.

Hørt blant publikum:

En eldre svensk mann til en annen

- Duuuuuuuuu...... tykker du hon Johaug er snygg?

Lang, lang pause og så svarte den andre

- Jaaaaaaaaaaaaaa!

Wenche Myhre på motevisningen til Moods og Arve i gulldress
Et annet stort øyeblikk var da Wenche Myhre heldigvis stilte opp under moteshowet til Moods of Norway og sang “Vinter og sne”, selve VM-sangen. (VM hadde ikke blitt det samme uten. Det var den sangen alle vi som aldri har glemt VM i 82 gikk og lengtet etter) For et show det var forresten, med alt fra Arve Tellefsen, for anledningen kledd i gulldress fra Moods,  til Satyrikon på scenen.  Bli med backstage og vip-side på showet til Moods of Norway


Northug i stafetten
Men som de sier, stafett er stafett og stafettseirene var kanskje det aller mest fantastiske. Aldri vil vi glemme de to lagseirene og i hvert fall ikke Northug som gikk sidelengs over mål. Og best av alt, svenskene var aldeles rasende. Slikt gjør seieren enda bedre. Heia Petter!


Folket som trøster en svenske
Men først og fremst er det kanskje folkelivet vi aldri glemmer. Det var forsegjorte camper fulle av bilde mennesker. Fedre og mødre tok med barna ute i skogen, noen hadde til og med bedt barna fri fra skolen fordi de mente at akkurat nå var Ski-VM viktigere enn skole.  

Vi husker de viltre blant livets glade gutter som kysset oss på kinnet. Guttene var  kledd som  levende norske flagg og kastet seg over en sliten kar som var ikledd det svenske flagget. De gav den triste svensken som subbet av gårde alene etter nok et svensk nederlag high five, klemmer og klapp på skulderen til han også begynte å smile.  

Livet i ølteltet bak og på terrassen foran Holmenkollen Restaurant var også minneverdig, med elleville mennesker som marsjerte til Holmenkollmarsjen og brølte låter l sjangren “Mil etter Mil”.


Den entusiastiske kongelige innsatsen
Kongefamilien var til stede hver dag og tok i mot alle vinnerne i kongelosjen. De kongelig deltok helhjerte og var med over alt. Kongen delte blant annet ut medaljer etter femmila og kronprins Haakon besøkte dem som campet i marka og jobbet til og med som løypevakt under kvinnenes tremil.  Holmenkollen hadde også besøk av Sveriges kronprinsesse Victoria og prins Daniel, kong Carl Gustaf og dronning Silvia, og Danmarks dronning Margrethe.


Jens over gjerdet og en smilende ordfører
Kollen var et godt sted å være både for kongelige, skikonger og folket. Ordfører Fabian Stang var også stadig å se i Holmenkollen, han ruslet rundt, tok seg av gjester og snakket med folk. Statsministeren tok seg selvsagt også tid til å se Ski-VM og vi så han til og med klatre over gjerder for å gratulere Marit Bjørgen med enda et gull.


Den aller siste dansken
Vi glemmer ikke synet av 100.000 glade mennesker i området rundt Frognerseteren som heiet seg hese på absolutt alle løperne under femtien helt til den aller siste dansken  Kristian Wulff var i mål. Kristian Wulff fikk kanskje mer jubel enn han har hørt i hele sitt liv.


Ski-VM var en god OL-søknad for Oslo
Mange mener i etterkant av den vellykkede gjennomføringen av Ski-VM at Oslo bør satse på å arrangere et nytt vinter-OL. Det er det lenge siden 1952!

Blant dem som drømmer om et OL i Oslo er byens blide ordfører Fabian Stang og byrådsleder Stian Berger Røsland og mange med dem,  ikke minst vi i Aktiv I Oslo.no  Også tidligere leder for  Lillehammer-OL og nåværende IOC-medlem, Gerhard Heiberg, mener at tiden er inne for å tenke på et nytt OL på norsk jord, og at det er Oslo som bør søke.


Publikumsrekord for Ski-VM i Oslo
1.2 millioner mennesker fikk altså med seg konkurranser eller medaljeseremonier under Ski-VM. En halv million tok turen opp i Holmenkollen, mens litt over en halv million opplevde stemningen på Universitetsplassen. Dette er en fantastisk publikumsrekord. 270.000 billetter ble solgt og i følge politiets tellinger var det over 300.000 som opplevde VM i marka.

Verdensmestere i vintertelting
Under hele Ski-VM var det liv i teltleirene i Frognerseterområdet. De aller ivrigste slo seg ned og bygget camper allerede noen dager før konkurransene startet. Arrangørene hadde lagt til rette fire organiserte campområder: Camp Korketrekkeren", "Camp Utsikten", "Camp Steinalderåkeren" og "Hemingseter Familiecamp" i tillegg kunne publikum slå opp teltene sine der de ønsket.

Interessen var nok større enn noen kunne drømt om. Bare natten før femila overnattet i følge politiet 30.000 mennesker i telt langs VM-løypene. Dette er verdensrekord. Også fredag til lørdag i avlutningshelgen stod teltene tett i tett og 15.000 koste seg i soveposene.

Aktiv I Oslo.no besøkte campene under Ski-VM

På tide med skikkelig Oslopatrisme
Folk i Oslo er tradisjonelt i liten grad by-patrioter. Sammelignet med bergenserne og andre lokalpatrioter i Norge må Osloinnbyggerne nesten kunne sies å være lunkne i sitt forhold til byen. Det er liksom ikke helt stuerent å være patriot i Oslo, men hvorfor det skal være mindre bra enn å være Lillehammerfan er vanskelig å forstå.

Det er på tide at byens innbyggere tar en Oslobølge og at alle,  det blir stadig flere fordi det er så populært å bo i Oslo, blir med!

Ski-VM 2011 er noe vi alle kan være stolte av. Vår vakre by med fjorden i sør og marka rundt er velsignet fra naturens side og har uteliv, folkeliv, kulturliv og entusiastiske innbyggere fra hele verden.


Født med skisport og friluftsliv i blodet
Skisportens lange tradisjoner i Oslo har ført til at byens befolkning er har en spesiell ekspertise og denne kunnskapen har gått i arv. Mange kjenner marka, Frognerseteren og Holmenkollen både som utøvere og tilskuere allerede fra barnsben av. Skiforeningen som ble stiftet i 1883 har i dag 60.000 betalende medlemmer.


Det er liten tvil om at skiidrett forsatt står sterkt i Oslosbefolkningen, som har hele Oslomarka som bakhage. Barneskiskoler, søndagsturer, Kvikklunsj, kakao, pølser på termos, pølser på bål, granbar å sitte på, bygging av sittegroper,  ja rett og slett det å være ute om vinteren i all slags vær er en del av Oslosjela.  


Derfor møter Oslofolk opp, og er nesten like blide (Det finnes ikke dårlig vær...) selv om hopperne drukner i et tåkehav og Oslos publikum heier på alle. Dette er tradisjoner vi kan og bør være stolte av og ta vare på. Dette er verdier, egenart og identitet det er verdt å bringe videre til nye Osloinnbygger, nye generasjoner og resten av verden.  Her snakker vi snarere om ekte entusiasme for idrett, vinter og reale konkurranser enn om nasjonalpatriotisme.


Folk i Oslo og Akershus er friluftsmennesker som liker å nyte fritiden sin utendørs og har mye kunnskap om telting og andre friluftsdispliner som er nyttige for frilandspublikum.

DNT Oslo og Akershus har over 73.000 medlemmer. Med denne sporty holdningen er ikke befolkningen fremmed får å gå til  Kollen hverken til fots eller på ski. Kommer ikke banen er det mange som går hjem også, og som synger mens de går.


Oslo kan det å arrangere en folkefest
Det er ingen tvil om at vi er gode på folkefest her i Oslo. Vi trenger ikke å krige med VM i Trondheim eller OL på Lillehammer om hvem som er best i folkefest, men det er liten tvil om at Holmenkollen har det som kanskje er verdens beste skipublikum.

Oslopublikumet  er et kyndige publikum med lange tradisjoner og erfaring som skipublikum. Allerede i 1879 ble det første hopprennet arrangert av Christiania Skiklub. Dette første Husebyrennet hadde 10.000 tilskuere! I 1892 ble det første Holmenkollrennet arrangert.

Da Ski-VM 2011 ble arrangert i Holmenkollen var det femte gang Ski-VM ble arrangert i Norge og fjerde gang i Oslo. Oslo hadde Ski-VM i 1930, 1966 og 1982, mens Trondheim arrangerte Ski-VM i 1997. På toppen av dette arrangerte Oslo Vinter-OL 1952. Alle disse arrangementene har vært store folkefester med fantastisk publikum. Oslo er faktisk den eneste hovedstaden i verden som har arrangert både Ski-VM og Vinter-OL


Send en søknad fra verdens vinterhovedstad
Et moderne vinter-OL i Oslo som utnytter byens enorme potensiale som vinterby og de korte avstandene mellom sentrum, skoger og fjord, kunne blitt fantastisk. Ullevaal Stadion kunne blitt en fin arena for åpningsseremonien eller kanskje Bislett?

Det koster penger å bygge anlegg og det nye anlegget i Holmenkollen var kostbart.  Vi må imidlertid ikke glemme at dette er anlegg som byen trenger og at det investeres i noe langt mer og viktigere enn store idrettsarrangementer.


Å bygge ut idrettanlegg og infrastruktur er en nødvendige investeringer i barn, unge og voksne for en sterkt voksende by.


Før, under og etter Ski-VM har 200.000 barn i Oslo vært aktive på ski gjennom prosjektet Aktiv til VM og tilstrømmingen til byens skiklubber er stor. Under Barnas Ski-VM helgen etter de voksnes Ski-VM stilte 9200 barn til start. Dette er rekord for Barnas Holmenkollrenn, som aldri av opplevd større interesse.


Til våren starter arbeidet med å utvide hopparenaen i Midstulia med seks rekrutteringsbakker for hoppere. Fire av disse blir helårsbakker og dette kommer til å få stor betydning for unge som vil hoppe på ski.


Det er faktisk ikke så mye Oslo trenger for å kunne gjennomføre et vinter-OL på anleggsfronten. I og med at Oslo skal ha VM i Snowboard i 2012 blir Tryvann Vinterpark utvidet med nye heiser og traseer i Wyllerløypa. Oslo har allerede et godt skiskytteranlegg og det er vedtatt å søke om å få VM i skiskyting i 2015 og 2016.


Vi trenger imidlertid en skikkelig innendørs skøytebane, dette er en ting byen trenger uansett og som skøytesporten har ønsket seg i mange tiår.


Heia Oslo
Ski-VM ble en enorm suksess og gav oss minner for livet. Oslo er flott by med supre innbyggere. Vi har grunn til å elske og være stolte av byen vår enten vi har bodd her hele livet eller nylig har flyttet inn være seg fra Hitra eller Somalia. Oslo er en by som ønsker nye innbyggere velkomne og som ønsker å vokse på alle områder. Det er all grunn til å heie på Oslo og folket som bor her enten vi får OL om 10-12 år eller ikke. 


Ski-VM 2011 var en real hjemmeseier til Oslo!

Har prøvd å overbevise en venninne om å melde seg inn i Høyre

Kanskje jeg kan overbevise noen andre også.
Dette skrev jeg til henne:

Det er ikke gjort på to minutter å forklare ideologi og jeg skjønner hva du mener når du sier:

- Ikke snakk om alt du ikke vil ha.

Men politkk er ofte det du ikke vil ha i praksis: Jeg vil ikke ha Hitler, jeg vil ikke ha Stailin.

For desverre snakker vi om knappe goder og ressurser og det muliges kunst. Dette er i realpolitkken. Hva er det som er mulig å få her? Hva er best eller hva er minst ille? Problemet er at det perfekte er nærmest umulig å oppnå.

Som i livet ellers. Livet mitt er i alle fall ikke en dans på roser alltid, selv om jeg vil det.

Jeg kan godt skissere min livideologi; jeg er perfekt, kommer aldri for sent, er alltid snill og lytter mer enn jeg snakker. Jeg er en super leder, en god mor, vakker, morsom og vellykket men har stor sinnsro.

I tillegg så skal jeg snart gifte meg med en høy, mørk, kjekk, slank men veltrent, intelligent, morsom, interessant og veldig rik mann som forguder meg og har masse tid til meg, men som respekterer min frihet og at jeg må jobbe veldig mye. (Ja, faktisk har jeg enda flere drømmer, han stemmer Høyre, liker friluftsliv og er sporty men løper ikke fra meg siden jeg ikke er i superform,. Han deler på husarbeidet, liker å lage mat, har en spennende jobb, men har tid til ferie og har massevis av spennende venner, en topp familie som liker meg og så videre) 

Jeg er redd jeg er langt fra dette idealet. Jeg kan bare streve så godt jeg kan og prøve å bli litt bedre. Og på mange av områdene er det sikkert mulig bortsett fra vakker. Alderen tar seg av den saken. Jeg kommer aldri til å bli penere. Og den mannen er en ønskedrøm.

I politkken er realitetene ofte enda fjernere fra ideologien. Fordi det er så mange aktører og så mye som spiller inn. Ideen om at poltikken kan være feilfri i praksis er helt utopisk.

Derfor dreier politkk seg mye om hva man ikke vil og hvorfor jeg ikke stemmer på de andre. Det er ikke for å rakke ned på, men for å forklare mitt valg.

Jeg er ikke enig med Høyre i absolutt alle saker. I mange enkeltsaker vet jeg ikke en gang hva Høyre mener, og det er forskjellige meninger. For ekspempel er noen av oss for medlemskap i EU, noen mot. Noen for monarkiet og noen mot. Det spiller ikke så stor rolle. Det finnes nemlig et slag grunnsyn på mennesker og samfunn. Hvordan det virker og hva som er bra for folk. Det er idealisme som ligger til grunn for at folk engasjerer seg, i et parti. Det er et ønske om å gjøre verden til et bedre sted.

Jeg velger Høyre fordi jeg er liberalist og humanist. Og individualist. Ikke individulist for meg selv som i egoist. Men på vegne av deg og din rett. Hvert enkelt individ teller mer enn staten og lover og regler. Du kan ikke skyte noen selv om loven sier at du skal skyte mennesker som prøver å klatre over en mur. Staten er til for oss og ikke omvendt.

Hvert menneskes rett til å råde over eget liv er ukrenkelig, men for at det skal bli noe fres på humanismen og menneskerettighetene må også eiendomsretten respekteres. Jeg har rett til mitt eget liv og min egen eiendom. Sosialistene prøver å ta fra meg mye av retten til min egen eiendom. De ønsker, satt på spissen, å eie mest mulig og vil ta så mye som mulig av mine eiendeler for deretter og dele dem ut igjen slik som de ønsker. Dette gir staten veldig mye makt og meg veldig lite. Diktatur og enevelde har sjelden vært bra for de fleste. Sikkert bra for dem som er på maktens tinde og som mener de kan best, men sjelden for folk flest.

Mine bestemmelser over eget liv og eiendom kommer ikke til å være perfekte, men det er bedre for meg at jeg bestemmer så mye som mulig enn at andre bestemmer over mitt liv og mine eiendeler. Hvis dette er bedre for meg antar jeg at det er bedre for alle. Og hvis alle for bestemme mer over seg selv mener jeg at verden blir bedre for alle.

Dette er et ideologisk grunnsyn som bestemmer mitt valg av politisk parti. Dette grunnsynet kan aldri forandre seg.

Nå må jeg gjøre noe du ikke liker. FRP har litt sånn de og oss, innvandrere mot gode nordmenn, forbrytere mot lovlydige. Denne grunnholdningen kan jeg ikke indentifisere meg med. Den er ikke liberalistisk eller humanistisk nok. Det er i prinsippet ikke noen forskjell på mennesker, alle har som individer den samme retten til eget liv og egne eiendeler.

Det er altså ikke i enkeltsaker jeg nødvendigvis er uenig, men i grunnholdningen til menneskene.

Det var ideologien - tilbake til realpolitkkken. Og det der i den kjedelige realpolitikken med knappe ressurser, i det muliges kunst, at den egentlige forskjellen i folks liv skapes. Ikke på ideologiseminarene. Desverre. Får Maria Amelie bli eller ikke? Det er politkk i praksis. Skal vi bygge T-bane ring, melde oss ut av EØS på grunn av datalagringsdirektivet eller ikke. Og i disse tingene dreier det seg både om å ta individuelle henyn og å tenke helhet.

Jeg vil ikke ha krig, men jeg vil heller ha krig enn Hitlerstyre i verden. Noen ganger er politkk valget mellom to onder og de som sitter med makten har ikke andre muligheter enn å velge det minste ondet. Og det minste ondet kan redde livet til mange, men selv det er vanskelig, for ingen vet egentlig før etterpå hva som ble utfallet eller om valget var riktig.

Imidlertid er det utvilsomt folk med makt som sitter i posisjoner som kan avgjøre din og min skjebne og ta slike valg. I slike posisjoner vil jeg helst ha høyrefolk i Norge. Det er dem jeg stoler mest på. Jeg stoler mest på at de både kan og vil treffe de riktige valgene.

Dette er først og fremst fordi høyrefolk ikke er så ideologiske. Høyre består i stor grad av realister. Realisme er faktisk svært viktig i reell politkk. Jeg kan ikke oppføre meg som om jeg er forlovet med den høye, mørke mannen eller har en million i banken.

Vi snakker om verdier som å sette tæring etter næring, jobbe først og bruke etterpå. Klassiske borgelige verdier som historisk har vist seg å skape velstand for folk. Det samme gjelder selvsagt for land. Det motsatte, bruke alt med en gang, låne hvis man ikke har og så videre er sjelden vellykket i det lange løp. Det er selvsagt morsomt en liten stund, men knapt en god måte å bygge en nasjons fremtid på. Langsiktighet, sparing og investeringer pleier å føre til velstand og glede.

Økonomi er så ekstremt viktig. Se bare hvordan det har gått på Island, i Irland, Spania, Hellas og så videre. Hvis landets økonomi går ad undas så ryker mye annet. God økonomi gjør at det blir mer å fordele og politkken blir morsommere. Hvis det ikke er noe å dele hjelper det lite å kreve.

Altså skape verdier og deretter forvalte dem godt. Bruke pengene på best mulig måte så flest mulig kan få mest mulig. Få inntekter ved å skape verdier og ikke gjennom å ta fra meg det jeg har. Det blir ikke flere goder av at du tar mine. Jeg får bare mindre og du mer.

• Høyre vil legge til rette for at flest mulig skal kunne klare seg selv og leve det livet de selv ønsker og ønsker mindre makt til politkerne (seg selv) og mer til folket.
  
• Høyre ønsker å legge til rette for en sunn og god økonomi slik at det blir vekst i Norge. Vi snakker altså ikke om bare å fordele verdier, men om å skape dem. Først og fremst i det private næringslivet.
  
• Høyre er ikke opptatt av hvem som leverer velferdstjenester, men at det blir mest mulig velferd for allle med de pengene vi har. Vi bruker mest penger i verden på skole per elev, men vi har ikke verdens beste skole.
  
• Høyre er et ansvarlig og fornuftig parti med en helhetlig tankegang, som jeg tror på. I bunn og grunn er det snakk om tro.

Høyre trenger deg! Oslo trenger deg! Og Norge! Det er på riksplanet den viktigste politikken skapes og Norge trenger sårt en ny regjering. Og Oslo trenger et forsatt borgelig styre. Ting går bra i Oslo og de kan bli enda bedre. Ting tar tid og vi er ikke i mål, det er viktig at vi vinner valget i høst og om to år.

mvh Lene

Har laget side på Facebook for Frogner Høyre

Ikke all verden av fans enda, men det skal bli latterlig mange etter hvert:

Håper derfor st dere melder deres interesse :-)

Frogner Høyre | Promote Your Page Too

Julestemning

Selv om den nye adventstjernen min gikk i stykker fordi Linnéa vasket bak sofaene med grovrent og skjøv den litt for hardt på plass er det skikkelig julestemning i stua og heimen. Helgen har langt på vei vært dedikert til juleregjøring og julekos.
Les om adventsstjerner på Aktiv I Oslo.no>>

Lørdag var det mest arbeid: Jeg kjøpte nye hyller til kjelleren, der hadde det vært mest kaos. Vi hadde det meste på gulvet. Utrolig billige saker å få på Ikea. Jeg prøvde å kjøpe en skohylle også, til å ha i oppgangen til kr. 29,- ! Men jeg tok med meg utstillingsmodellen og det ville de ikke ha noe av. Skjønner det på en måte, noen hadde skrudd den sammen, og 29 kroner. Så den måtte jeg sette igjen i kassen.

Jeg var innom Jernia også og kjøpte en fuglemater av glass. Den er temmelig stilig og jeg har fylt den med solsikkefør og meiseballer. Så får vi håpe de kalde småfuglene liker den. Den ser ganske fin ut fordi fuglene halvveis kan gå inn i den.

Les mer om fulgemateren fra Jernia>>

Først måtte jeg handle hyller på et kaotisk Ikea, hyllene Albert kostet 98 kroner per stykk. Ikke noe å si på det. Etterpå brukte jeg to timer på å bære alt ut av kjelleren, deretter skudde Ole og jeg opp hyllene. Deretter bar vi alle tingene inn igjen. Det ble midnatt før vi var ferdige.

Jeg var i julestemning og skrev litt på Aktiv I Oslo-bloggen om julekonserter og juleforestillinger før jeg la meg.

I mellomtiden flyttet Linnea alle møblene i rom etter rom og støvsuget og vasket alt. Herlig.

Søndag var mer hygge med tur til førjulsmarkedet på Folkemuseet for Leif og meg. Vi fikk guidet tur med formidlingsjef Paal Mork og det ver hyggelig og stemningsfullt. Vi var dere i over to timer og så gamle stuer, litt nyere stuer, en gjeng av nisser som spiste grøt på låven og barn som danset folkedans.

Vi kom i skikkelig julestemning. og gikk rundt i nysnøen mens vi nynnet på julesanger. Det var egentig meningen at Linnéa, Leif, Idun, Jo Mikkel og jeg skulle gå julebukk på ettermiddag. Juleabukk for voksne og be om dram i stedet for godterier :))  Vi skulle film det til Aktiv I Oslo altså, men både Jo Mikkel og Idun sviktet oss og det ble litt stusselig med tre. Vi hadde funnet frem kostymer og litt oppvarmingsdram, men valgte å utsette det hele, men det SKAL gjøres senere. Jeg lover.