Multitasking på mac

Hvor bra er dette for stresshelsen egentlig?

En liten aktivitetslogg - 60 minutter med overtidsarbeid og mer på nettet.

Typisk kveldstime når du er kampanjeleder i Høyre, markedsfører for Christiania Teater, arrangementsansvarlig for Webforum og har litt andre oppdrag ved siden av.

Prøver å skrive et debattinnlegg
Skriver på et debattinnlegg om transporttjenester for syke og funksjonshemmede og helsebyråkratiet - må google litt. Aner dere hvor mange ordninger det egentlig finnes for transporttjenester for funksjonshemmede? Tre til fem ordninger,  Pasientreiser (reglementet er på 14 sider!) og Helfos ordning som kalles bidragsreiser og om du skal på terapiridning... da er det en helt egen ordning, med eget regelverk og Oslo kommune har nærmest et eget nettsted for å beskrive sin TT-ordning

Ble halvferdig - ble satt ut av at det er enda mer komplisert enn jeg trodde

Svarer på en mail fra en som har vunnet billetter til Skjønnheten og Udyret på Christiania Teater
Det er der jeg jobber 60 prosent av tiden. Jenta vant to billetter i morsdagskonkurransen på Facebook. Hun vil kjøpe to billetter i tillegg og vil ha premiebillettene ved siden av dem hun har kjøpt. Jeg fikser og ordner.

Sjekker hvordan det går med Valentine Day-konkurransen på Facebook
Kommer på å ta en titt på den pågående konkuransen, den er ikke like populær som morsdagskonkurransen, selv om det ikke går verst. Er litt bekymret, men den er sett av veldig mange. Det er jo det viktigste. Jeg justerer litt på annonsebudsjettet og kommer på at jeg må sende en mail til Billettservice og Disney Norge om Valentinerabatten vi kjører i morgen. Gjør så.

Svarer sønnen min som holder på å lage nye nettsider til Christiania Teater med Wordpress på Facebook messenger. Han trenger brukernavn og passord til Instagramkontoen til Christiania Teater. Hvor pokker er den? Arg den ligger i Google Disk og jeg må logge meg ut av alle andre Googlekontoer for å få tilgang til Disk. Logger ut og logger inn. Svarer han og ser samtidig flere beskjeder

Midnight Burlesk som skulle ha gått på Christiania i morgen er flyttet til Kulturkirken Jacob - jeg har svart folk på dette i hele dag. Kommer på at jeg antagelig ikke har lagret oppdateringen på den nåværende hjemmesiden til Christiania Teater. Fikser det!

Oppdager at flere beskjeder på Facebook - har prøvd å lage en event på en lukket gruppe og dele den med en annen lukket gruppe. Det var en test. Går ikke. De som ikke er medlemmer i begge gruppene ser ikke noe. Må svare dem som prøver å logge seg inn at det ikke går. Dumt, hadde vært fikst. Prøver ut noen andre varianter som ikke virker og gir opp skriver litt beskjeder på veggene. Alle kampanjelederne i sentrum har ikke svart på om datoen passer likevel, så dette kan vente.

Jeg lar meg distrahere til å klikke litt likes her og der og gratulerer noen folk med bursdagen.

Går innom siden til Frogner Høyre på Facebook.  Må sjekke hvor mange som har meldt seg på til medlemsmøtet Politisk påvirkning i prakis. Det er 42 via Facebook og 56 via Eventbrite. Det er 98! Vi har plass til 80 i lokalet, men det er en god del som har meldt seg på begge steder. Men også noen som jeg vet at kommer og så må få plass, men ikke har meldt seg på noen av stedene. Jeg har laget en excelliste der jeg holder kontrollen. Men det er to-tre dager siden jeg oppdaterte den. Excel kræsjet for meg da jeg var helt ferdig og jeg mistet den siste halvtimen med jobb. Skal jeg gjøre det nå? Nei - det er andre ting som haster mer.

Ser en mail om at redaksjonsgruppen som skal lage nye nettsider til Frogner Høyre og skal ha workshop i morgen skal starte klokken 1700. Har fått alt på stell med domenet og webhotellet i dag. Så det skal være klart. Gleder meg til nye nettsider. Det blir mye lettere enn den løsningen vi bruker nå.
Må sende en mail til den nyeste deltageren i webdesigngruppen om hvor vi skal møtes. Vi ttenger mat, kanskje vi skal bestille pizza? Sender en mail.

En annen har testet tilgangen til et dokument jeg har delt i Google Disk og bekrefter at det gikk bra og at hun kunne redigere også.

Prøver å skaffe meg tilgang til YouTube-kanalen til Christiania Teater. Den ble opprettet før min tid og ingen har passordet. Det er veldig dumt for det ligger mange videoer der.

Men blir avbrutt av en SMS fra datteren min som akkurat har landet på Island med kjæresten sin og som er på vei for å bade i den blå lagune. Svarer og ser at vi har fått nye følgere på Twitter for Christiania Teater . Sjekker og retweeter noe fra regissøren. Her må vi jobbe, vi har bare 100 følgere og må skjerpe oss.

Så blir jeg avbrutt av en melding på Facebook,
En i kampanjeutvalget som ikke var på møtet vi hadde i går lurer på om vi har fordelt oppgaver ennå. Jeg svarer at vi har men at jeg venter på referatet og at det bare er å melde sin interesse. Her er det nok arbeid til alle.

Jeg er sulten. Har ikke spist siden frokost og er tom for røyk. Skulle gjerne ha funnet ut av det med YouTube før jeg går og kjøper røyk.

Har Pharrell Williams 24hoursofhappy.com i bakgrunnen og titter innom av og til blir faktisk skikkelig happy av det og jobber fortere

Løste problemet med YouTube. Fikk tak innloggingsinfo til e-postserveren fra teaterdirektøren. Logget meg inn på Uniweb og gjenopprettet e-postadressen til en mistenkt tidligere ansatt. Gikk deretter til YouTubes hjelpesenter og ba om en e-post for gjenoppretting av passord til den nyopprettede e-postadressen. Ja, da, det gikk!! Fornøyd med selv.

Jeg har nå tilgang til å redigere kanalen vår! Og det trengs - men coverbildene må være så store. Vi har mange lekre bilder av teateret på Flickr, men de er for små. Hvorfor har ikke fotografen lastet opp orginalebildene i full størrelse? Jeg har da virkelig bedt om det. Vi trenger dem som pressebilder. Neste uke lanserer vi jo hvem som blir Skjønnheten og trenger høyoppløselige bilder på Flickr. Det skal gå ut pressemelding via Kulturmeglerne på torsdag. VG-TV eller VG er ikke sikker skal ha nyheten eksklusivt først, men det er jo greit å være forberedt.

Sender melding til fotografen og nå fortjener jeg en røyk - går i butikken, kjøper litt mat og. Så kan jeg ta en data-pause og vende tilbake til debattinnlegget litt senere i kveld.
Hva var det om igjen? Jo det treige og byrårkratiske helsevesenet.
Vil bare også så at innimellom dette har jeg jo skrevet dette.

Kan jo ta med meg søppel ut og sjekk posten på vei opp.

Hva var det om igjen? Jo det treige og byrårkratiske helsevesenet.
Vil bare også så at innimellom dette har jeg jo skrevet dette.
Har ikke vært ute i dag - har sittet nesten som dette i 12 timer - begynte 7. Så bittelitt på OL og har pratet en del på telefonen også. Når jeg snakker i telefon går jeg litt rundtomkring i huset og rydder og vasker litt, men det er ikke stort til mosjon. Jeg får gjort mye på sånne innedager, røyker i ett sett og føler meg ganske sunn.

Innimellom reiser jeg meg dog opp og danser litt - og egentlig har jeg det helt fortreffelig.

Brent barn

Jeg var litt over to år da jeg brant meg. Jeg brant nesten opp det venstre benet mitt.

Mamma var gått på jobb. Pappa sov. Jeg var oppe alene.

En fyrstikkeske lå i vinduet. Pappa røyket. Det var bare én eneste fyrstikk i esken. Bestefar hadde ofte latt meg få blåse ut en brennende fyrstikk han holdt forsiktig foran meg. Jeg elsket det, spenningen og den lille flammen som blafret når jeg blåste og slukket når jeg gjorde det riktig.

Jeg tente fyrstikken, brant meg på fingeren og slapp den. Alt det husker jeg tydelig.

Jeg kan huske kjøkkenet og at jeg klatret opp på stolen for å få tak i den spennende fyrstikkesken. Jeg visste at dette var forbudte saker, men Pappa sov og jeg tenkte på Bestefar og fyrstikken og flammen som fasinerte meg. Jeg husker at det var vanskelig å holde fyrstikken og å få strøket den mot ripen, jeg holdt sikkert for langt ned på den med en klønete barnehånd, den sviende smerten i fingrene når fyrstikken mot alle odds flammet opp, husker jeg og så husker jeg ikke mer.

Pappa våknet av at det luktet brent i leiligheten, det var før røykvarslernes tid. Han fant meg sittende på kjøkkenet, paralysert, med benet i full flamme. Hvor lenge jeg hadde sittet der med benet brennende er ikke godt å vite. Klokken var ti da Pappa våknet og kvart på åtte da Mamma gikk. Det må ha vært en stund. Pysjamasen min var ikke av spesielt brennbart materiale, hadde den vært det ville jeg trolig ikke overlevd.

Jeg gråt ikke, sa Pappa, bare satt der og stirret på benet mitt.

Mamma ble ringt opp på jobben av politiet og måtte komme hjem, hun kom hjem til en leilighet full av politifolk. Pappa og jeg var borte. Brannfolkene hadde vært der før hun kom og slukket brannen på kjøkkengulvet. Brann med personskade ble alltid etterforsket. Politimennene sa til Mamma at barnet som hadde vært i den utbrente pysjamasbuksen sannsynligvis ikke var i live.

Det var før mobiltelefonens tid, vi hadde ikke en gang telefon i leiligheten. Kommunikasjon var ikke like lett i de dager, men jeg var i live og på Ullevål Sykehus.

Det som hadde skjedd var at Pappa rev av meg pysjamasbuksen, prøvde å kaste den fortsatt brennende buksen i utslagsvasken, men bommet, så den havnet på gulvet. Han tok seg ikke tid til å plukke den opp, men satte meg i badekaret og tappet i kaldt vann, før han sprang over gangen til naboen., naken. Naboen tvers over hadde telefon, vi hadde smekkdør, og den smalt igjen etter han. Ambulansen kom og døren ble brutt opp. Pappa og jeg raste av sted.

På sykehuset klippet de av meg trusene, og i lang tid etterpå lurte jeg på hvorfor legene klippet i stykker klærne mine. Jeg opplevde det som svært sjokkerende oppførsel. Jeg pleide også å spørre Mamma og Besse, farmoren min

- Hvorfor gråt Pappa da jeg brant meg? 

Jeg var på sykehuset i to måneder, for det gikk infeksjon i brannsåret som dekket nesten hele venstre ben.

I sengen ved siden av lå Terje på seks som hadde blitt påkjørt, med bruddskader og tvers over lå Bjørn som hadde hoppet på ski og fått stygge brudd. Innerst, lå Morten på åtte som hadde klatret i høyspentmast og mistet det ene benet. Jeg var redd for at benet mitt også skulle falle av. Jeg sluttet å tisse på meg om natten, det sved så forferdelig i brannsåret og jeg ble helt stueren.

Jeg var et fremmelig og veslevoksent barn som snakket mye for alderen. Sykehuset husker jeg ganske godt.

Da Bestefar kom på besøk satt jeg i en stol og viftet med et ben.

- Se på det friske benet mitt da Bestefar, jeg gjør gymnastikk. 

Det var en motegreie på den tiden at brannsår skulle behandles åpent og det gikk infeksjon i benet mitt, men da oversøster kom tilbake, ble det endringer. Jeg hadde visst infisert hele avdelingen og ble lagt på isolat med bandasje. Hun var rasende.

Tykke skorper grodde fast i bandasjene og det gjorde ufattelig vondt å skifte dem. Til slutt var det bare Pappa som fikk lov til å gjøre det, han var forsiktig nok.

Lenge etter at jeg kom hjem fra Ullevål, hadde jeg bandasje og måtte reise på sykehuset daglig for å skifte den. Pappa måtte alltid være med for å ta av den gamle.  Senere i snakket han stolt om det, at det bare var han jeg stolte nok på.

Jeg måtte spise mye egg og leverpostei for at brannsåret skulle gro fort. Besse var dagmamma og gav meg brødbiter med leverpostei under og jordbærsyltetøy oppå og jeg spiste egg hver dag.

Som lite barn ble jeg stoppet på gaten av fremmede folk som lurte på hva som hadde skjedd med meg. En gang da jeg var rundt fem år, var det en overlege som stoppet meg og Besse. Han fikk høre historien om den åpne behandlingen og infeksjonen.

- Det er en skam, sa han og mente at benet mitt kunne ha sett mye bedre ut dersom jeg ikke hadde blitt utsatt for så gal behandling.

Heldigvis for meg, utviklet musklene seg normalt, til tross for tredjegrads forbrenninger på store deler av benet. Jeg fikk ingen handikapp bortsett fra det stygge arret som ble en del av min kroppen min som aldri har plaget meg noe særlig.

Av og til tenker jeg at folk på stranda kanskje synes det er stygt og ekkelt, men for det meste glemmer jeg det. Det værste er heldigvis på innsiden av benet og såret har krympe og blitt mye mindre synlig med årene.

Det ble snakket om transplantasjon av hud, men siden huden jo må tas fra et annet sted på kroppen, hvor det også blir et arr og det trengtes store mengder hud, ble den idéen forkastet.

Da jeg var liten var brannsåret det mest spesielle med meg, og jeg fortalte historien om og om igjen.

Den skilte meg fra de andre barna, ingen andre i gata hadde ligget på sykehus, ingen hadde en far som løp naken inn til en nabo, men det var det at Mamma hadde blitt fortalt at jeg var død som gjorde størst inntrykk.

Jeg hadde mange historier å fortelle, om Morten og høyspentmasten, om bandasjene som grodde inn i såret og om at Pappa gråt. Ingen andre at hadde sett faren sin gråte.

Jeg lærte at gode historier er bra å ha, at jeg likte å føle meg spesiell og at én fyrstikk er nok.

Å sky ilden lærte jeg ikke. Verken konkret eller på annen måte. Jeg elsker bål og er fortsatt glad i flammer og fyrstikker. Rart.

Din Bryllupsmesse - Bryllup i Oslo

Her er en liten reklametekst for en av min oppdragsgivere:
Din Bryllupsmesse

I tilfelle du skal gifte deg tenkte jeg jeg skulle tipse om bryllupsmessen som går av stablen 17. februar på  Grand Hotel i Oslo.

Nettsidene deres skal nå bli mer synlige i søkemotorene og trenger noen lenker.

Opplev et stort brudeshow
Din Byllupsmesse arrangerer tre spektakulere Brudeshow med brudevisninger og trendvisninger

Finn den perfekte brudekjole
Se årets lekre brudekjoler 2013 på Din Bryllupsmesse

Få hjelp til å planlegge bryllupet
Din Bryllupsmesse er et supert innslag for deg som er i gang med bryllupsplanlegging

Freelance
Jeg jobber freelance for tiden, Bestemte meg for det etter en liten tenkepause post-Aktiv I Oslo.no. Det ser lovende ut. Har fått mange spennende oppdrag og har nok å gjøre. Oppdragene har  nesten kommet av seg selv. Nå som jeg har bestemt meg må jeg jo gå litt sterkere ut og lete etter kunder.

Siden oktober har jeg jobbet med

• Oslo Skytesenter
  - tekst til nettsider og maling av skytebanegulv :-)
• Scenekvelder AS
  - gruppesalg av billetter til musikalen My Fair Lady på Folketeateret
  Utvikling av et CRM-system for oppfølging av foreninger og bedrifter som kjøper mange teaterbilletter. Utarbeidelse og utsendelse av nyhetsbrev per  e-post. Arbeid med programmet, trykk og annonser. Arbeidet med å utvikle teaterprodukter med matservering og så videre rettet mot grupper.
• Webgruppen AS
  Test av mulighetene for å selge ulike kurs via telefon. Reaktivering av sovende kunder
• Webforum AS
  Salg og håndtering av sponsoravtaler og utstillere.
• SB-produskjoner med markedsføring av Din Bryllupsmesse i frisøk

Jeg har fått et par nye oppdrag nå også og arbeider forsatt for Scenekvelder og Webforum.  Synes dette er temmelig variert og ganske moro etter å ha jobbet i 13 år med Aktiv I Oslo.no. Det var jo variert på en måte det også, men på et annet vis.

Jeg kan brukes til rådgivning med hensyn til søkemotorsynlighet, jeg skriver webtekst, artikler og  reportasjer.  Jeg kan tilby tilrettelegging og flytting av nettsteder til Wordpress. (Har tross alt gjennomført det som er Norges sannsynligvis er Norges største WordPress-utviklingsprosjekt hsøten 2011. Jeg kan selge gode og nyttige produkter og bidra til markedsføring og kreative prosesser knyttet til salg.

Jeg skal lage meg en profesjonell snart, selvsagt. Her er forresten min CV
Om jeg kan hjelpe deg med noe, så ikke nøl med å ta kontakt på tl.f 91697833 eller lene.c.haug@gmail.com

Hvis asylbarna skal sendes hjem er det med trikken

Mennesker er viktigere enn prinsipper. Og myndighetene har i særdeleshet plikt til å beskytte barn og andre som ikke kan ivareta sine egne interesser. Alle barn har rett til slik bekyttelse av myndighetene i det landet de bor, uavhengig av etnisitet, nasjonalitet og opphav. 

Den utmerkede bloggeren Vampus har skrevet blogg om asylbarna og hun vil sende dem hjem.

Kast aslybarna ut skriver hun.  

Jeg er sterkt uenig med min parifelle i den konkusjonen, hennes andre konklusjon om at norsk innvandringspolitkk bør endres og at det bør åpnes for arbeidsinnvandring er jeg derimot enig.

I saken om asylbarna det mange meninger. Jeg mener at det er helt åpenbart at aslybarna må få bli i Norge. Hensynet til barna veier tyngst i disse sakene og dermed må andre, ofte viktige hensyn settes til side.

FNs Barnekovensjon og barnevernloven er klinkende klar. Myndighetene har etter barnekonvensjonen og barnevernloven et ansvar for alle barn som oppholder seg Norge. Lang offentlig saksbehandlingstid er åpenbart myndighetenes ansvar. I 2007 vedtok den norske regjerning en forskriftsendring som innebærer at barns tilknytning til riket skal tillegges særlig vekt ved vurderingen av om oppholdstillatelse skal gis

Det er klart et det er mange som ubegrunnet benytter seg av muligheten til å søke asyl for å forberde livsvilkårene for seg og sine. Å søke lykken også i andre land er helt legitimt, men foreldre som ønsker gi barna sine en bedre fremtid og flere muligheter er vel ikke nødvendigvis dårlige foreldre som enkelte mener. Kanskje tvert imot?

Men det spiller ingen rolle for barna har ikke ansvaret for foreldrenes valg. At foreldrene prøver, men mislykkes er ikke barnas feil. Barn er svake og må ikke så helt sjelden beskyttes mot sine egne foreldre. Ansvaret for å beskytte barn påhviler ikke bare barnets foreldre, men hele samfunnet dersom foreldrene svikter. Om vi skal kunne kalle oss et sivilisert land og folk må vi følge prinsippet om å ta hensyn til dem som ikke kan ivareta sine egne intresser.

Vampus kan gjerne bruke saken med asylbarna for å beslyse problemene knyttet til innvandringsstoppen i Norge. Hun kan imidlertid ikke sende barna ut av Norge av hensynet til sine prinsipper. Hvert enkelt barns beste veier tyngre.

Noen av de som kommenterer bloggen påstår at vi ikke har innvandringsstopp i Norge. Det er feil. Det kommer folk fra andre land hit..

Men vi har innvandringsstopp i Norge som Vampus skriver. Siden 1975 har det vært meget vanskelig å få arbeidstillatelse for utlendinger i Norge. Dermed er det vanskelig for andre enn borgere fra EU-omårdet å få arbeidstilatelse her i landet. EØS avtalen har gjort EFTA-landene til deltagere i EUs indre marked, som innebærer fri flyt av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital. Det betyr innbygger fra 27 EU-land og to EFTA-land fritt kan arbeid og bo i Norge.

Vampus ønsker at vi skal åpne for arbeidsinnvandring også fra andre deler av verden enn Europa. Jeg også, vi trenger arbeiskraften og kompetansen. Det er grunn til å tro at det ville blitt færre grunnløse asylsøknader dersom personer utenfor Europa som ønsker å bo og arbeide i Norge kunne ha søkt om nettopp dette i stedet for å søke asyl. Og dermed færre barn i den håpløse situasjonen vi ser i dag.

Når Vampus mener at det Norges innvandringspolitikk eller manglende sådann som er årsaken barnas situasjon, så kan allikvel ikke barna lide for dette. Barna må få bli i Norge dersom det er det beste for dem.

Noen mener vi skal sende barna ut av landet av hensyn til asylinstituttet. Grunnløse asylsøknader kan undergrave asylinstituttet og føre til at reelle flyktninger muligens får avslag på sine søknader om asyl og saksbehandlingstiden vil i hvert fall bli lengre enn nødvendig.

Spørsmålet om hvem som har rett til status og vern som flyktning ble internasjonalt regulert i FNa Flyktingkomvensjon i 1951. Konvensjonen er tiltrådt av 145 stater. I Norge er retten til asyl regulert i utlendingsloven § 28. Etter denne bestemmelsen vil en flyktning som er i riket eller på norsk grense, ha rett til asyl i Norge. Den som kommer til Norge og oppfyller vilkårene i Flyktningkonvensjonen artikkel 1 A, har derfor rett til flyktningstatus etter § 28 og asyl.

De asylbarna som skal returneres har har ventet i Norge hele eller store deler av sitt liv på at norske myndigheter skal avgjøre om foreldrene deres har rett til flyktingstatus. Dette er det åpenbart ikke lett for norske myndigheter å avgjøre, siden det tar år etter år i hver enkelt sak.

Det er jo mulig at årsaken til den lange behandlingstiden er at det er tvil knyttet til spørsmålet om hvorvidt søker har rett til flyktingstatus? Om søknadene var åpnebart grunnløse burde det jo ha vært lett å avslå dem ganske raskt? Jeg bare spør, jeg.

Det kan godt hende at asylsøkeren gjør alt hun eller han kan for å oppnå flyktingstatus og anker avslag så mange ganger som mulig. De påberoper seg jo tross alt beskyttelse mot forfølgelse i sitt hjemland. Om vi tar oss en titt rundt i verden vil de fleste være enige i at ikke alle asylsøknader kan være fullstendig grunnløs. Mennesker forfølges i stor stil mange steder i verden.

Det er faktisk ikke så lett å avgjøre om en asylsøker har en begrunnet eller ubegrunnet søknad. Kravene for å oppnå flyktingstatus er svært strenge.

Men uansett om foreldrenes asylsøknaden er helt eller delvis grunnløs, for her er det grader, trakassering og mobbing på gaten er ikke grunn nok og heller ikke søkerens opplevd frykt for forfølgelse, er det ikke barnas feil.

Frykten må forresten i følge utlendingsloven være velbegrunnet og det er andre enn den som er redd som tar avgjørelsen om hvorvidt frykten er godt nok begrunnet. Det dreier seg altså om å vurdere sannsynligheten av ting man frykter kan skje, eller spådommer om noe som ikke har skjedd ennå.

Hvor velbegrunnet en asylsøkers frykt er, er nok ikke helt enkelt å avgjøre med 100 prosent sikkerhet for noen.

Det kan nok hende at noen av dem som påberoper seg forfølgelse ikke har blitt forfulgt før de reiste fra sine hjemland og at de ikke har noe som helst grunn til å frykte at det vil gå dem ille om de vender tilbake. Kanskje de sier de er redde for tortur men så er de bare redde for at barna skal få en dårlig fremtid.

Jeg er imidlertid ikke så sikker på om det gjelder det store flertallet av søknader.

Mange av asylsaøknadene er nok ikke så åpenbart grunnløse som vi får inntrykk av.

Så det er bare å gik barna opphold på humanitært grunnlag. Ikke noe problem det. Opphold på humanitært grunnlag gis der mer generelle forhold i hjemlandet gjør det farlig for søkeren å vende hjem. Det blir vurdert om søkeren trenger beskyttelse på grunn av flyktninglignende årsaker, for eksempel krig, borgerkrig eller borgerkrigslignende tilstander. I tillegg kan søkere få opphold på humanitært grunnlag dersom andre 'sterke menneskelige hensyn' taler for det.

Det skaper ingen problemer for fremtiden at barna får bli dersom vi heretter begynner å behandle sakene raskere. Vi kan for eksempel sette en tidfrist på tre år, og gi barn som har bodd i Norge lengre på grunn av saksbehandling automatisk opphold. Så får myndighetene en tidfrist å jobbe etter også.

Hvis barn oppvokst i Norge skal sendes hjem er det med trikken. Denne har jeg stjålet av en annen partifelle.

Hvorfor blir rehabiliteringspasientene "glemt"

Jeg leste med glede Erna Solbergs kronikk "Nye ideer, bedre tilbud til pasientene" som stod på trykk i Bergens Tidende 27. september 2012.  Kronikken er pulblisert på bloggen til det jeg håper blir Norges neste statsminister. Jeg skrev en lang kommentar i kommentarfeltet, men konkluderte med at den ble for lang selv til meg å være... så jeg la inn bare en liten del. Jeg ble imidlertid så begeistret for mine egne konklusjoner at jeg måtte ta vare på alt sammen og legge det ut her.

Før eller senere blir det store flertallet av oss syke, gamle, pleietrengende og verdifulle for samfunnet!

Denne kronikken var god lesning. Jeg er 100 prosent enig, men det er en pasientgruppe som sjelden nevnes og det er rehabiliteringspasienter som har kompliserte eller sammensatte skader, for eksempel slagpasienter med større skader, men med rehabiliteringspotensiale. Mange sykehjem tar godt vare på de eldre som kanskje ikke skal rehabiliteres, men rehabiliteringsplasser i sykehjem er det svært få av. Pasienter har heller ikke noen rett til å velge rehabiliteringssted, og om kompetansen er manglende når det gjelder andre oppgaver i sykehjem er den ofte helt fraværende når det gjelder komplisert rehabilitering på de samme sykehjemmene. En slagpasient for eksempel trenger gjerne kognitiv trening og masse fysioterapi og logoped. Denne typen pasienter blir skrevet ut til kommunen for rehabilitering når tilstanden er medisinsk stabil og de blir ansett som ferdig behandlet på et sykehus. Det betyr i praksis utenfor livsfare. Jeg tror at det er utrolig viktig at det i forbindelse med samhandlingsreformen opprettes rehabiliteringsplasser med en helt annen kompetanse enn det som finnes i dag. Mange slike pasienter hører mer hjemme på spesialsykehus enn i sykehjem. Samhandlingsreformen har et mål om raskere rehabilitering av pasienter og bedre samarbeid, men det fungerer ikke når det ikke finnes kompetanse når det gjelder rehabilitering. En slagpasient som ikke får gode tilbud, stimuli og kontakt med andre blir faktisk raskt sykere i stedet for å bli bedre. Mangel på skikkelig behandling forverrer sykdommen. Er det noe sykehjem er kjent for så er det lav bemanning, lite tid per beboer og så videre og det er derfor nesten ingen mulighet for en slagrammet person til å få noen individuell behandling tilpasset sine problemer eller personlig oppfølging. Ferieavvikling kan føre til null fysioterapi i åtte uker - kommuner er villige til å kalle et åtte ukers opphold midt i sommerferien på en korttidsavdeling som tilbyr rehabilitering for et rehabiliteringsopphold. Det eneste som tilbys er måltider, seng og dusj en gang i uken samt hjelp fra seng til rullestol og påkledning og avkledning. Bortsett fra dette er det ingen aktivitet når fysioterapeuten har ferie.

Ellers i året er fem timer fysioterapi og 2,5 timer ergoterapi det maksimale for en pasient i Oslo kommunes regi. Medregnet i denne tiden er rapportskriving og møter om pasienten. Dersom pasienten trenger hjelp av to for å trene på å gå sier det seg selv at det blir lite trening. Muskler svinner og muskelsvakhet blir et nytt problem pasienten får. Pasienten kan nå få en individuell plan, men den er innenfor disse økonomiske rammene og tilpasses ikke pasienten. Man regner også rehabiliteringspasienten som så kostbar når han heller hun er pasient på sykehjem at man ikke for eksempel kan søke om støttekontakt som kunne hatt mulighet til å snakke litt med pasienten på dagtid. Jeg tar da utgangspunkt i at de pårørende har andre aktiviteter i normalarbeidstiden. Uten aktivitet blir  pasienten passiv og kanskje deprimert noe som videre går pasienten sykere. Til slutt er kanskje pasienten så syk at han eller hun ansees å være uten potensiale. Det virker som om rehabilitering av mer alvorlige tilstander en benbrudd, som kan være alvorlig nok, nesten aldri snakkes om.

Man hører bare suksesshistorier om mirakuløs bedring,  - Var lam fra halsen men nå står han på ski!

Dem som ikke blir rehabiliterte står det ikke noe om, og heller ikke hvorfor. I vår humanistiske verden er det vel verdt å bruke litt penger på livskvalitet også for personer som ikke kan rehabiliteres tilbake til arbeidslivet, enten det er på grunn av alder eller det er fordi man antar at personen ikke kan bli frisk nok til å bo hjemme.

Hjelpeapparatet mener åpenbart at det er sløsing med ressurser å lære en slagrammet person på for eksempel 65 år å trille rullestolen sin selv og dermed selv kunne bestemme hvor han vil være, eller å barbere seg, pusse tenner og vaske seg selv. For en pasient som ikke klarer noen ting selv vil en hver ervervelse av ferdighet bety enormt bedret livskvalitet, For noen pasienter trenger ervervelse av slike ferdigheter, trening, trening og atter trening. Rehabiliteringsavdelinger i Oslo tilbyr ikke en gang logoped som kan hjelpe pasienter med afasi eller andre talevansker slik at de kan lære seg å snakke eller kommunisere på annen måte.

Når det går opp for deg som pårørende, for jeg er det, at noen runder med sjakk under veiledning fører til at pasienten stadig blir raskere og flinkere til å spille. At det er mulig for deg å trene opp en slik ferdighet på noen timer, at han etter to kvelder med korøvelse - han som tidligere ikke kunne snakke, ikke en gang si ja eller nei - plutselig kan synge Musevisa høyt rent og tydelig er det vondt. Vi har skaffet vår far, logopeder selv, fått han inn på voksenopplæringen - derav koret og andre tilbud. Han blir langsomt bedre, men i et år ble han stadig dårligere på grunn av total pasifisering, muskelsvinn og depresjon. Min far var flinkere til å gå rett etter slaget enn han er nå. Da hadde han ikke glemt det ennå og han hadde fortsatt sterke muskler. Nå må han trene muskler og hodet samtidig. Bedringen hos han nå er først og fremst selvheling i hjernen. Han har fått tilbake stadig mer av korttidshukommelsen og husker hva han spiste i går, han vet nå hva som feiler han og husker personnummeret sitt med mer. Ved hjerneslag som får pasienten en hjerneskade som kan heles både spontant og ved trening. Det er ingen egentlig som vet hvor langt slike pasienter kan komme. Hjernens veier er uransakelige og helingsprosessen stopper aldri.

På sykehjem har man gjerne erfaring med demens og mennesker med hjerneslag kan virke/ være demente, men de blir jo gradvis bedre og bedre snarere enn dårligere og dårligere slik som de aldersdemente dessverre gjerne blir.

Likevel blir de blir behandlet og stelt av det samme personalet som ikke har noen forventning om eller erfaring med pasienter som kan bli bedre. De fleste på sykehjem er svært syke og gamle og bor ikke der så lenge. Det er trist å se andre beboere forfalle mer og mer og temmelig raskt. Mennesker som var oppegående, må plutselig trilles rundt og kanskje mates. Det er ikke et stimulerende miljø for en relativt ung slagpasient som sliter med motivasjon og med tro på at han skal kunne bli bedre. Det er ingen rundt han som blir det, depresjon, desperasjon og kanskje sinne over egen situasjon som oppleves som totalt håpløs samtidig som man kanskje er mentalt forvirret i perioder kan bli svært pinefullt. I en slik situasjon hadde det sikkert vært godt med en psykolog, men det er jo helt utopisk å få til sikkert. Min fars mentale smerte øker proporsjonalt med at han blir bedre fordi han forstår sin egen situasjon stadig bedre. Derfor prøver vi å være psykologer, fortelle han at han er blitt bedre, ikke må gi opp og samtidig må prøve å være takknemlig for det som er bra. 

- Hva er bra? Spør jeg og ramser opp - Du får masse god mat, du fryser ikke, du har seng, det kunne vært verre, hva synes du er bra? 

Så sier han

- Det er fin musikk på radioen, Jeg kan se gaten fra vinduet. 

Dessverre ser han fortsatt like trist ut, men jeg er jo ikke psykolog. Jeg er datteren hans og han vil hjelpe meg, ikke være hjelpeløs. Det er ikke helsevesenets skyld at han er syk, men jeg synes at måten han blir avskrevet som en uvesentlig utgift på er umenneskelig og uverdig i dagens Norge. Dessverre er han ikke alene og det er slett ikke han som har det verst. Mange har ikke tre barn, en eks-kone og en samboer pluss to barnebarn som besøker dem flittig. Det store bildet er at det ikke synes å finnes noen strategi for slike halvgamle pasienter som trenger langtidsrehabilitering. Sunnaas er bra sted, men det er for mye yngre mennesker og mer potensielt produktive mennesker. Pappa og mange med han er nok i den situasjonen at de ikke kan bli direkte produktive og dermed er det satt spesielle grenser for hvor mye ressurser man kan tenke seg å benytte for at denne typen pasienter skal kunne få et akseptabelt liv. Jeg forstår godt behovet for å spare penger også i Helsevesenet, at man mener at en del ting får pasienter betale for selv og så videre. Jeg håper og ber om at den neste regjeringen vil gå inn å se på denne helt glemte pasientgruppens problemer. Pappa kan utmerket godt leve i 30 år til og han vil uansett bli en temmelig stor utgift for samfunnet fremover, ingen tvil om det. 

Teksten herfra og ned er ikke lagt ut som kommentar på bloggen til Høyres leder Erna Solberg

Velferd for alvorlig syke mennesker burde likevel ikke måles i kroner, dette er en fokus som er skremmende og leder tankene hen på tilstander hvor det kunne tenkes at man lurer på om man ikke bare kutte utgiften til et minimum men skjære den helt ned.

Noen har gjort det før; Hitler, som drepte handikappede barn, sinnslidende og andre kostnadskrevende elementer på sykehus. Vanlige leger og sykepleiere utførte drapene, tilsynelatende uten å protestere.

Det ble ført heftig propaganda om kostnader knyttet til uproduktive mennesker rettet mot hele den tyske befolkingen.

Avsnittet som følger er hentet fra Sykepleien.no: (som har en grundig artikkel om temaet http://www.sykepleien.no/nyhet/543670/nar-sykepleieren-ikke-sier-nei) 

 "En plakat som ble flittig vist, var bilde av en frisk og sunn tysker som bar en handikappet person på skuldrene. Teksten til plakaten lød: «Det er du som bærer byrden. En fysisk utviklingshemmet koster rundt 50 000 reichsmarks før han fyller 60.» Også skolebøker inneholdt regnestykker hvor man skulle beregne kostnaden ved å ta vare på fysisk og psykisk syke.

Til Hitlers forsvar var økonomien i Tyskland elendig på 30-tallet, det er den ikke i Norge nå om dagen.

Men, også i våre dagers Norge beregner vi kostnader ved pasienter.

Jeg har sett budsjetter fremlegges der det kalkuleres med et positivt resultat fordi man regner med at xx antall sykehjemspasienter dør og man kan få et fint resultat dersom man er restriktiv med å innvilge nye søknader og sånn sett i det minste kan utsette kostnaden mens klagen behandles hos Fylkesmannen og håpe at det tar lang tid. Alt for at budsjettet skal gå i balanse. I slike budsjetter utgjør sykehjemspasienter svært kakulerbare kostnader som er svært åpenbare og byrdefulle. Veien for budsjettopptatte mennesker er ikke lang til å ønske at en og annen pasient skal dø litt før i stedet for litt senere i det minste. Livet deres er jo ikke så verdifullt allikevel, i hvert fall ikke for byråkraten/økonomen.

Mennesker omtales som kostnader og det er helt akseptabelt og vanlig å snakke slik. Det er  knapt noen so, reagerer - dette ble sagt i full åpenhet og med et lite smil. Ingen politikere protesterte. Penger har blitt noe man ikke kan argumentere mot, det er ikke helt stuerent, og hvis du prøver blir du gjerne sett på som naiv og litt dum og tematikken møter ikke noen spesiell interesse.

Kanskje dette er fremtidens samfunn? Den moderne, rasjonelle og effektive måten å tenke på? Jeg håper at Høyre, spesielt, kan få fokuset mer bort fra økonomi og mer over på ikke-økonomiske verdier. Først og fremst på hvert enkelt menneskes ukrenkelige verdi. En kan ikke gradere menneskeverd uten å fra ta absolutt alle mennesker, selv Kongen og Statsministeren litt av sin verdi, om ikke i dag, men hvis de blir syke eller når de blir pensjonerte eller jobber litt saktere, eller tar dårlige valg.

Det er mange økonomer i Høyre, som er dyktige til å forvalte eiendommer og ser nytten av å spare, ikke bruke over evne og så videre i sine egne liv og i egne suksessrike bedrifter. Men samfunnet og livet er ikke en bedrift og uansett så kan ikke penger og god økonomi, som jo er nødvendig for et godt liv, være målet.

De som trenger vår omsorg skal få den fordi de trenger den, det er også vanskelig å gi etter fortjeneste vi vet jo ikke helt hva den enkelte har bidratt med. Pensjon får vi etter fortjeneste, men helseomsorg bør styres av behov. De som trenger mest bør få mest. Vi snakker her om nødvendig helsehjelp og muligheten til et noenlunde verdig liv i den grad slikt kan kjøpes for penger. Dette bør vi andre ta oss råd til fordi vi ønsker å være siviliserte mennesker med humanisme som en bærebjelke og fordi vi har råd til dette i Norge i dag.

Så kan vi jo heller være litt mer restriktive med hvilke kriterier som skal ligge til grunn for når omsorgsbehovet trer inn og hvor høy grad av luksus som skal innvilges.

Kanskje friske og arbeidsføre mennesker må tåle å få trekk i lønn når de er fyllesyke? Kanskje vi ikke skal gjøre det like lett for folk å "nave" litt mens de finne seg sjæl?  Kanskje vi skal satse på marked og økonomi ved å la private og kostnadseffektive enheter får krige litt om oppdrag og la de svake bedriftene og de ineffektiv byråkratiene booke under. La Darwinismen få spille litt mer fritt der hvor det er et marked og en kamp om å lykkes.

Det er så mange andre måter å være økonomisk og dynamisk på enn å regne på hvor mye en kronisk syk person koster på denne måten eller den andre måten. Kanskje vi i verdens rikeste land kunne ta oss råd til å gi de aller sykeste og aller svakeste, de som ikke kan kjempe for seg selv, et skikkelig, verdig og dyrt tilbud?

Kanskje det til og med - som et biprodukt - er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Hjelpepleiere opplever jobben som meningsfull og givende og blir ikke utbrente og sykemeldte. Pårørende blir ikke utbrente og sykemeldte og klarer å ta seg av både syke foreldre som de vet har det bra, barna sine og jobbene sine. Kanskje de til og med får tid til å trene, så de kan holde seg friske og lønnsomme, fordi de slipper å bruke endeløst med timer på å skrive klager. I tillegg slipper noen å behandle alle disse klagene og kan gjøre andre produktive ting. Det er sikkert ikke så givende å sitte å avslå åpenbart berettigede søknader hele dagen heller, kanskje man begynte å arbeide på et Bestillerkontor med et ønske om å hjelpe og at man blir frustrert, deprimert og sykemeldt av slikt?

Alle klagene til Fylkesmannen er nok også slitsomme for dem som får dem og som må lese de samme gamle triste historiene om igjen. 

 - Enda en gammel mor, som lider og enda en datter som er helt på felgen. Tar det aldri slutt?   

Regnestykket er selvfølgelig vanskelig, så og si umulig for en økonom. Det blir mange usikre variabler og temmelig økonomisk spekulativt. Prisen er altså litt vag, men verdien kunne vært stor. Det er lett å gå seg vill i den enorme kostnaden helsesektoren utgjør for Norge og skrekkscenarier om hvor dyrt det kan bli i fremtiden, selv om vi generelt blir stadig friskere og slikt.

To arbeidende mennesker må fø på 2 pensjonister, 2 handikappede, 2 evige studenter, 1 uføretrygdet, 1 bonde, 3 innvandrere, 2 romfolk og listen vokser.... For noen byrder, noen og en hver kan bli både sint og sliten bare ved tanken, nesten litt hatefull også? Bildet er nesten verre enn Hitlers av den friske tyskeren med bare to uproduktive mindreverdige på skulderen, men logikken er nesten den samme. Jeg har lært lignende ting på skolen som Tysklands unge en gang lærte. Når du blir voksne må du fø på fire pensjonister og oljeformuen kommer til å forsvinne. Du må regne med å jobbe til du blir 75 år og du må spare til din egne pensjon, du må betale masse skatt, men du kan ikke regne med at det er noe igjen til deg. Kanskje det er like greit å ta det ut med en gang på Nav? Eller gi opp? Eller få fjernet noen av disse byrdene?

Eventuelt kan jeg sitte igjen med en følelse av et kun vellykkede mennesker har en verdi. Kanskje jeg ikke egentlig er har så god selvtillit, kanskje jeg mislykkes med å få til det jeg ønsker meg, de karakterene jeg vil ha. Jeg mister troen på meg selv, jeg kommer nok til å ende på Nav og da er jeg jo ikke noe verdt. Da blir jeg en byrde for samfunnet, som må bære meg på sine skuldre. Kanskje jeg skulle, vel stoppe det her? Om jeg ikke lykkes med det så ender jeg kanskje med spiseforstyrrelser? På en psykiatrisk avdeling? Jeg klarer ikke å fullføre skolen og så....gikk det som det gikk. Du vet at du kommer til være fattig, og du vet hvordan det går med de fattige, kronisk syke og eller gamle...

Å regne mennesker som kostnader er risikabelt for hele samfunnet.

Når dette er sagt; privatiser, privatiser, privatiser. For en privat institusjon er en pasient i det minste en inntekt. Fortsatt et økonomisk perspektiv på mennesker, men det er uendelig mye bedre å være en inntekt enn en utgift. Du er fortsatt en utgift for samfunnet, hvis vi ikke endrer tankegang, men i det minste en verdifull inntekt for den som tar hånd om ditt daglige stell, din helse og din trivsel. Det er faktisk en fordel for pasienten om eierne kan hente litt fortjeneste i tillegg. Det øker bare din verdi i deres øyne. Kanskje de begynner å se på deg som en verdifull eiendel som de vil beskytte og ivareta interessene til? Du skaper selv i din sykdomstilstand økonomiske verdier for eierne og kanskje en lille smule lykke i hans familie.

Vi kunne også begynne å snakke om hvor mye penger de tjener, alle som er ansatte i Helsevesenet, om dynamiske forskningsmiljøer knyttet til helse, om patenter og omsetningen i legemiddelindustrien de syke skaper. Vi kunne betrakte de syke som viktige for verdensøkonomien når de hjelper mennesker i fattige land til å få arbeid i rike land slik at disse kan sende penger hjem til barnas skolegang og bestefarens nye fiskebåt. På en måte er det litt er bra at det finnes noen arbeidsplasser til ufaglært ungdom som ikke fikk avsluttet skolegangen, og sommerjobber til studenter. Sykehus må bygges, det blir jobb til bygningsarbeidere, sykehus må omstruktureres det gir jobb til konsulentene. La oss vurdere å si at de syke er en viktig bærebjelke som skaper enormt med arbeidsplasser, kompetanseutvikling og omsetning av varer og tjenester. Uten de syke, intet Helsevesen. Jeg vet ikke om det hadde vært like ille for Norge som om oljebrønnene gikk tomme, men heldigvis er det ingen fare. Før eller senere blir det store flertallet av oss syke, gamle, pleietrengende og verdifulle for samfunnet. Og desto sykere vi blir desto mer verdifulle blir vi!

Tilsynsutvalg og allmøter

Jeg har fått meg en konkret politisk "kampsak":

Å snarest iverksette åpne allmøter for brukerne av hjemmetjenester med pårørende i alle Oslos bydeler.

Jeg er med i Tilsynsutvalget for hjemmetjenester i Frogner Bydel - vararepresentant riktig nok, men tilsynsutvalgene er svært viktige og jeg tar jobben alvorlig. Samfunnet skal kjennes på omsorgen det har for de aller svakeste. Vi skal lytte etter de aller svakeste stemmene og kanskje er ensomme eldre mennesker som bor i sine egne hjem, men er avhengige av hjemmesykepleie noen av de mest usynlige menneskene i Norge. Det er disse vi i Tilsynsutvalget for hjemmebaserte tjenester skal ivareta interessene til.

Problemet er bare at vi sjelden treffer dem. Det er taushetsbelagt hvem som mottar tjenestene, så vi har ingen vi kan ringe til og spørre om de ønsker et besøk hjemme. Sykehjem og institusjoner i bydelene har også Tilsynsutvalg, det er heller ingen lett oppgave å føre tilsyn med dem, imidlertid har medlemmene i disse Tilsynsuvalgene steder å gå til når de skal utføre tilsyn. Der kan og skal medlemmene komme både på anmeldte og unanmeldte besøk, og de får anledning til å snakke med beborene ansikt til ansikt. På sykehjem og institusjoner av andre slag henger det også oppslag om Tilsynsutvalgenes funksjon og medlemmer med kontaktinformasjon.

For at vi i Tilynsynsutvalget for hjemmetjenester skal kunne snakke med mottagerne av tjenestene må disse eller deres pårørende kontakte oss selv.
Vi får svært få henvendelser. Jeg tror ikke at årsaken til dette er at hjemmetjenestene er helt perfekte, snarere at mottagerne ikke er kjent med at Tilsynsutvalget gjerne tar imot henvendelser og gjerne kommer på hjemmebesøk. Jeg har personlige erfaringer med helsetjenester som på langt nære fungerer. Det er også min oppfatning at nesten alle jeg treffer har erfaringer med dårlige, og til dels håreisende, dårlige helsetjenester. Dersom vi får kontakt med dem tjenestene skal ivareta vil vi kunne få mye nyttig informasjon om områder som trenger forbedring og vi kan hjelpe den enkelte.

Vi har som oppgave å føre tilsyn med at tjenestene som leveres fungerer i praksis. 

Dette er nemlig jobben vår:

Tilsynsutvalget skal føre kontroll med hvordan hjemmesykepleie, praktisk bistand, ergoterapi og avlastningstiltak faktisk fungerer i Bydel Frogner. Tilsynet gjelder uavhengig av om bruker har valgt offentlig og eller privat leverandør av tjenester, men tilsynet favner kun de tjenester søknadskontoret har fattet vedtak for.

Tilsynsutvalget skal rapportere avvik dersom tjenesten ikke er i samsvar med fastsatte krav. Det er opp til hver enkelt bruker, eventuelt i samråd med pårørende/hjelpeverge å ta kontakt med tilsynsutvalg. Bruker avgjør om kommunikasjon skal foregå i form av hjemmebesøk eller gjennom skriftlig/muntlig kommunikasjon. Tilsynsutvalget har taushetsplikt. Du kan lese instruks for kommunale tilsynsutvalg for hjemmebaserte tjenester under for mer informasjon.

Tilsynsutvalgspersonene kan kontaktes dersom du er i tvil om følgende:

• Utføres tjenesten i henhold til vedtaket som er fattet om tjenesten du mottar?
• Utføres tjenesten på en tilfredsstillende måte?
• Utføres tjenesten i henhold til gjeldende lover og regelverk?
• Utføres tjeneste slik at du er sikret i forhold til overgrep av både voldelig og økonomisk art?

1000 mottagere

I Frogner Bydel bor det 55.000 mennesker, hadde bydelen vært en by, så hadde den vært Norges 10. største. I overkant av 1000 syke mennesker i bydelen mottar en eller annen form for hjemmebaserte tjenester. Budsjettet er på 120 millioner.

Tilsynet skal ivaretas av tre personer pluss tre vararepresentanter som på hobbybasis, riktignok mot et lite vederlag, skal kontrollere at tjenestene leveres tilfredsstillende og i henhold til lover og regler.

Jeg kaller det hobbybasis siden de fleste av oss i tillegg gjerne har andre politiske verv, som plass i Bydelsutvalget og lignende. Selv er jeg kampanjeleder for Høyre i bydel Frogner, sitter i styret i bydelsforeningen og er varemedlem i BU og bydelskomitéen for Helse, ungdom, sosial og kultur. Jeg går også månedlig på representantskapsmøter i Oslo Høyre og deltar i programarbeidet i Oslo Høyre. Alt dette er en hobby. Det er klart at ved siden av en normalarbeidsuke på 50-60 timer, to barn og et par foreldre, en og annen venn, litt trening og sterk interesse for Oslos kulturliv blir det ikke så veldig mye tid igjen til å drive tilsyn med hjemmetjenestene,

Jeg er selvsagt ikke alene om å ha det slik. Folkevalgte og politisk engasjerte mennesker har ofte mange jern i ilden.

Allmøter er tingen

Oppgaven er stor og på grunn av manglende tilgang til brukerne nesten umulig. Jeg har stor tro på at faste allmøter der mottagere og pårørende blir invitert per post til å komme på møter der alle instanser er til stede og kan svare på spørsmål vil være av stor verdi.

Tilsynsutvalgets medlemmer kan fortelle om muligheten til å ta kontakt og muligheten for hjemmebesøk og samtidig dele ut en informasjonsbrosjyre.

Kontakt gjerne til Tilsynsutvalget for hjemmetjenester i Frogner Bydel

Tilsynsutvalget for hjemmebaserte tjenester 2012
Navn	Telefon	Posisjon	E-post
Karin Espeland	Tlf. 913 78 690	Leder	karin.esp@bluezone.no
Mette Kongshem	tlf. 468 66 364	Medlem	mette.kongshem@kongshem.com
Ole Jacob Kjendlie (A),	tlf. 911 47 646	Medlem	oj.kjendlie@gmail.com
Lene Sundfær Haug	tlf. 916 97 833	Varamedlem	lene@aktivioslo.no
Elenor W Holter (H),	tlf. 900 73 918	Varamedlem	elewh@online.no
Rudolph Brynn (A),	tlf. 474 65 767	Varamedlem	rbr@standard.no

Tusen takk til Paulus

 

Etter at jeg skrev det forrige innlegget om hvordan Pappa har det på Paulus Sykhjem har jeg fått mange positive tilbakemeldinger.

Innlegget mitt ble publisert på Facebooksiden til Paulus Sykehjem, jeg fikk nye følgere på twitter (folk som arbeider på sykhjemmet)  og NHO Service ville publisere deler av innlegget her http://www.nhoservice.no/article.php?articleID=3476&categoryID=317.

Jeg mottar hyggelige SMS-er med bilder fra sykepleierstudenter der det står:

"Koser oss på Aker Brygge. Hilsen Oluf og sykepleierstudentene Silje og Ragnhild :-)"

Ikke minst ble jeg veldig glad for e-posten under fra Ingeborg Selnes som er kulturleder på Paulus Sykehjem. Hun har gitt meg lov til å publisere e-posten jeg fikk noen dager etter forrige innlegg.
---------------------------


Hei Lene!

Jeg har akkurat lest litt på bloggen din etter tips fra ledelsen på Paulus Sykehjem.

Jeg jobber som Kulturleder på Paulus og det har jeg gjort i 3 år nå. Det er både fint og frustrerende å lese det du skriver. Det er flott at gode ting kommer fram i lyset, men samtidig så utrolig skremmende at familier må gjennom så mye pes for å føle seg ivaretatt og sett!

Jeg føler jeg har blitt litt kjent med din far allerede- han har så mye glimt i øyet! Jeg har det vi kaller frokostgruppe på avdeling 2b hver tirsdag- der fokus skal være at beboerne kan forskyne seg selv- både i forhold til å ta egne valg og til å trene finmotorikk. Det skalogså være en fin sosialt møte mellom beboere der jeg fungerer som samtale-igangsetter. Det kan nok være tøft for en som selv ikke er dement å observere menneskene rundt seg som gjerne surrer en del og forteller det samme gang på gang. Vi må derfor prøve å finne beboere som "passer sammen" også på tvers av avdelingene.

Derfor lurer jeg litt på: Jeg vet at Oluf har sunget i Grunerløkka Mannskor- hvilke andre interesser han han? Jeg var selv med til Oslo BYmuseum og vi har stort sett en tur eller flere i mnd til ulike mål. Det er bare å komme med forslag til steder eller utstillinger som kan være av interesse! Han var jo dessuten den som åpnet utstillingen vi har i 1. etg nå. Klippet snoren og var veldig delaktig. - en ressurs:) Følger du oss på facebook? tror jeg la ut et bilde av din far der som klipper snoren!

Vi på Paulus har startet et kunst-prosjekt som skal sette lys på en del viktige tema innen eldreomsorg.
Sammen med 20 av landets beste fotografer skal vi prøveå sette litt søkelys/fokus på eldreomsorg ved å lage en fotoutstilling med tema "Min historie". I Attendo bruker vi verktøyet ved innkomstsamtale- dere fylte sikkert også ut noen spm om tidligere liv, familie, hobbyer etc? Vi vil at dette skal brukes i enda større grad.

Det er så lett å se bare sykdommen når man kommer på sykehjem uten å vite særlig mye om bakgrunn og beboers tidligere liv. Det er jo kjempeviktig- særlig i forhold til kommunikasjon!
 
Vi samler derfor inn bilder fra beboernes album som skal forstørres. Beboeren velger selv et minne som for dem har betydd mye- Det kan være en ekstra fin sommerdag på hytta i 1952, fra ens egen bryllupsdag- kanskje en nyinnkjøpt dress til konfirmasjonen? SÅ skal en fotograf fotografere beboeren slik han/hun er i dag. Det er opp til fotografen hvordan dette gjøres- om det er et portrett, bilde av en gjenstand som betyr noe for beboers liv, fra hjemstedet, etc etc. Det gamle bildetog det nye skal tilsammen vise en persons livsøp. Store ord- men vihar veldig trua og fotografene er allerede i gang rundt på huset. Utstillingen skal vises først på Paulus- og deretter har vi ambisjoner om større galleri.

I morgen kommer smått legendariske Johan Brun (les Wikipedia) som selv er rundet 80, innom og skal delta som fotograf i prosjektet. HVIS dette er noe dere og Oluf selv har lyst å være med på, kan jeg godt foreslå din far som "kandidat" til Johan Brun. Jeg ser for meg at de kan få god kjemi og at dere vil få et flott og verdig portrett ut av det.
 
Bare si fra. Og kom gjerne med forslag til bilder fra "gamledager". Vil du forresten at jeg sender det månedlige kulturprogrammet til denne mail-adressen? Dere er alltid velkommen til å delta på
arrangement sammen med beboerne. På lørdag har vi åpen cafe med unge musikere som skal spille folk-pop kl 13.30.

mvh
Ingeborg Selnes
Kulturleder
Paulus Sykehjem

Privat sykehjem - det var noe annet

Endelig litt flaks eller heter det privat?

Jeg har skrevet om Pappa før, om alle problemene med sykehjem og rehabilitering. Det er nå over et år siden Pappa fikk slag. Vi har hatt en lang kamp for at han skal få skikkelig rehabilitering. Skulle ønske jeg kunne si at vår kamp ble kronet med seier, men det kan jeg ikke. Sånn er det kanskje bare i eventyrene. Strengt tatt har vi derimot egentlig tapt, men vunnet likevel på ren flaks. 

Mot vårt i herdige ønske ble Pappa fratatt sin status som rehabiliteringspasient og tilkjent langtidsplass i sykehjem.

Dette viste seg imidlertid bli til en lykke. For, vi nektet å velge noe sykehjem, vi ville ikke la bordet fange. Vi hadde en klage som skrevet på vegne av Pappa av Helseombudet, som var til behandling hos Helsetilsynet (den er der fortsatt - ttt). Plutslig ble Pappa ble bare tildelt en plass på Paulus Sykehjem.

Etter et tre ukers vurderingsopphold på Sunnaas Sykehus i høst, etter at Pappa var blitt fratatt rehabiligeringsplassen sin på Furuset Sykehjem for andre gang, fikk han forsette rehabiliteringen på Furuset Sykehjem.

Vi hadde klaget på mange forhold ved Furuset Sykehjem for Pappa hadde hatt en såkalt "rehabiliteringsplass" der, uten innhold, i mange måneder. Det var ikke stort til rehabilitering, knapt nok verdig oppbevaring.  I hvert fall ikke for en som er rammet av hjerneslag med komplekse utfall og har store behov for blant annet mental stimulanse og muligheten til å trene seg opp til å bli mest mulig selvhjulpen. Jeg skal ikke gå i detaljer, delvis fordi jeg ikke orker å gjenta meg selv. Jeg vurderer imidlertid å legge ut hele klagen på Furuset Sykehjem. (Helsetilsynet er forresten heller ikke særlig fornøyde med rehabiliteringstilbudet, kompetansen og rutinene ved Furuset Sykehjem.)

Jeg anser det som viktig å få slike historier frem i lyset.

Hvis du har lignende historier, spesielt om rehabliteringstilbudene i bydelene eller kommunene er jeg veldig interessert. I tillegg til å være datter er jeg aktiv i Oslo Høyre og interessert i forbedring av offentlig sektor. Jeg er dessuten varamedlem i bydelsutvalget i Frogner. Sykehjem og rehabilitering i bydelene er en av de oppgavene bydelsutgavene har ansvaret for å styre og til dels føre tilsyn med. Jeg har min personlige historie, den er ikke vakker, men vil gjerne lære mer. Kanskje jeg kan lykkes med å gjøre en god jobb her.

Det snakkes mye om rehabilitering i politiske kretser. Eldre skal ikke på sykehjem etter sykehusopphold, men skal rehabiliteres tilbake til sine hjem. Dette er kongstanken om dagen, jeg synes det er paradoksalt all den stund jeg har tryglet, skreket og grått for at Pappa skal få mest mulig reahblitering.  Imidlertid kunne Oslo kommune ved Alna bydel utelukkende tilby et eneste tilbud som omfattet rehabilitering og det var tilbudet ved Furuset Sykehjem. Dette tilbudet var; mens Pappa var der desverre svært dårlig. Les rapporten fra Helsetilsynet i Oslo datert fra 6.1, 2012. Helsetilsynet har utført en grundig analyse av rehabiliteringsavdelingen ved Furuset Sykehjem. Konklusjonene var ikke flatterende for Furuset Sykehjem og gjenspeiler mine og resten av familiens opplevelser.

Jeg kan fortelle at rehabilitering i sykehjem uansett maksimalt, på sitt aller aller beste, betyr fem timer med fysioterapi i uken. Fra denne tiden blir møter, telefoner og rapportskriving fratrukket. Etter at jeg lærte dette sluttet jeg å ringe så mye. Ikke minst sluttet jeg å be om såkalte tverrfaglige møter eller hva det heter for der må fysioterapeuten være til stede. Dessuten får pasienten maksimalt to timer med ergoterapi. Ergoterapeuten skal tilpasse hjelpemidler som rullestoler og for min far støtte til hans lamme arm han hadde store smerter i, og dessuten tilrettelegge slik at pasienten kan foreta daglige gjøremål og så videre. (På sykehusene finnes det for eksempel kjøkken der pasienter med bevegelseheminger kan trene på å lage mat og lignende med tanke på tilrettelegging av fysiske omgivelser og å lære pasientene teknikker som gjør at de kan klare seg selv. Slikt arbeid er også ergoterapeutens jobb. Den typen kjøkken finnes selvsagt ikke på sykehjem, men eksempelet beskriver hva som skal være ergoterapeutens jobb.) For Pappas vedkommende på Furuset trengtes imidlertid to personer for at han skulle kunne stå og gå, og det var ergoterapeuten som hjalp til. Så selv i den perioden Pappa faktisk fikk rehabilitering var det altså ikke spesielt mye hver dag.

Utover fysioterapi og ergoterapi hadde Furuset Sykehjem ingen tilbud. Jeg skal i anstendighetens navn innrømme at etter at Pappa kom tilbake fra Sunnaas med en liste over konkrete tiltak han trengte som vedlikeholdstrening så skjerpet personalet på Furuset Sykhjem seg en god del. De hadde da også Helsetilsynet i hælene og mine klager til alt som fantes av tilsynsmyndigheter.

Vi var i utallige møter med Bestillerkontoret i bydelen, som insisterte på at Furuset Sykehjem var veldig bra. De nektet å tilby Pappa noe annet. Han hadde løfter om plass på et privat rehabiliteringssenter der han passet, som også var det tilbudet Aker Sykehus hadde anbefalt og søkt han inn på et halvt år tidligere. Også den gangen fikk han plass, men bydelen nektet å betale, begge gangene. De insisterte på at det eneste tilbudet de hadde var Furuset Sykehjem. Alternativet var kortidsplass uten rehabilitering på et annet av bydelens sykehjem. Vi hadde på en måte valget mellom pest og kolera, litt rehabilitering på et dårlig sted eller ikke noe rehabilitering på et kanskje hyggeligere sted.

Da Pappa var ferdig på Sunnaas valgte vi rehabilitering på Furuset, mens vi samtidig klaget. Han hadde kommet seg mye med hjelp av den intensive treningen på Sunnaas og vi ville ikke at han skulle visne bort mens han ventet. På den tiden var vi uvenner med alle på Furuset på grunn av klagene og avdelingslederen innkalte meg til et merkelig møte der hun vekselsvis skjelte meg ut fordi jeg hadde våget å klage og å gråte. Bydelen tok innersvingen på oss, uten å vente på klagebehandlingen tok den fra Pappa rehabiliteringsstatusen og bestemte at han skulle ha langtidsplass.

Klager tar tid, så Pappa ble flyttet. På en dags varsel, som vanlig. Det er sånn de gjør slike ting. Det er det som kalles samarbeid. Pårørende og pasienter blir behandlet som brysomme dyr.

Privat

Men så... Paulus Sykhjem er privat drevet av Attendo, som også driver andre sykehjem og hjemmetejenster i Oslo.  Personalet var utrolig hyggelig mot oss fra første stund og... de satt sammen med pasientene. Første gang jeg kom dit satt en pleier ved siden av hver pasient i stuen.

Vi ble inivtert på et møte med hele Pappas team før en uke var gått. Pappa skulle også være med. Slikt var det ingen som brydde seg om på Furuset eller for så vidt andre steder vi har vært. Vi fikk kake til møtet.  Jeg opplyste om våre klager som var til behandling hos Helsetilsynet og at jeg var i ferd med å skrive ytterligere klager på at Pappa var blitt overført til langtidsplass. Alle lyttet til det jeg sa med noe jeg oppfattet som interesse og respekt. Jeg hadde en plan om å vise frem listen over tiltak fra Sunnaas og å kjøpe de tjenestene Paulus Sykehjem ikke kunne tilby privat, samtidig som jeg klaget. Jeg hadde tenkt å lage en politisk sak av at vi måtte kjøpe nødvendige helsetjenester for egen regning Jeg hadde fått dette rådet av en Høyrekollega som en oppskrift på hvordan vi kunne lage furore, kanskje til og med i media. Jeg hadde fått familien med på planen og broren min til å være med på finansieringen. Dermed trakk jeg frem listen.

- Jeg er opptatt av at Pappa skal få så god trening som mulig og Sunnaas har foreslått en del tiltak, sa jeg og viste frem den tverrfaglige rapporten fra sykehuset.

Fysioterapeuten løp av gårde for å ta en kopi, legen begynte å notere tiltakene. De andre leste på omgang.

- Kan vi tilby dette lurte avdelingslederen
- Ja, sa fysioterapeuten helt uten omsvøp.

Listen ser omtrent slik ut - (gjenskapt etter hukommelsen og ikke helt riktig)

• Gå hver dag
• Trene på sittebalanse
• Stå i ståbrett 20 minutter hver dag
• Trene på mobilitet i sengen
• Trening av rygg og mage
• Gjennombeveging av venstre (lamme) arm daglig
• Styrketrening for høyre arm
• Mental stimulanse hver dag. Lesing av avisere, quizz og andre spill
• Skrive erindringsbok - orientering for tid og sted daglig
• Mulighet til å benytte datamaskin under veiledning
• Trening på dagliglivet gjøremål ADL tilpasset dagsform og evner
• Sosial kontakt, deltagelse i aktiviteter og samtaler

Alle nikket bekreftende til at dette ikke var noe problem og begynte å snakke om aktiviteter Pappa kunne være med på, som trim og rullestoldans. Jeg fortalte at Pappa var glad i å synge og personalet kvitterte med at Grünerløkka Mannskor øver i fast i bygningen.

- Oj, Pappa har sunget der.
- Da kan han sikkert se på at de øver.

Med disse tilbudene som ser langt bedre ut enn rehabilitering på Furuset Sykehjem så har vi unnlatt å klage videre. Det er jo innholdet som teller ikke navnet. Dette oppholdet heter langtidsplass og institusjonen sier at den ikke tilbyr rehabilitering men den leverer altså langt mer tjenester enn en offentlig rehabiliteringsavdeling.

Pappa har vært på Paulus Sykhjem i to uker. Han får gåtrening og har blitt ganske mobil og dra på egenhånd på tur til andre avdelinger med rullestolen og er velkommen. Han har tidligere vært veldig passiv og har tatt lite initiativ, men har nå begynt å ta initiativ i forhold til andre. Han forholder seg mer til de andre pasientene og avdelingslederen fortalte at han flere ganger på egenhånd har matet andre pasienter.

Paulus Sykhjem er som en annen verden, som en slags himmel. Personaet vet til og med hva vi heter. Avdelingslederen hilste broren min med.

- Hallo, du må være Pål!

En dag jeg kom var Pappa misfornøyd med at han hadde matflekker på t-skjorten og var ute på kjøkkent for å fjerne dem. En pleier stod og gned litt på flekkene. Da jeg kom overlot hun han til meg. Pappa kikket i kjøkkenskapet på jakt etter såpe, men jeg hadde ikke tro på en flaske med ovnsrens, så jeg foreslo at vi heller skulle bytte t-skjorte. Vi trillet inn på rommet hans og skiftet. Pappa kan ikke fordra flekkete klær og uorden og jeg er glad for at personligheten hans kommer tydeligere frem. Rett etterpå kom avdelingslederen til meg og unnskyldte seg.

- Jeg beklager at jeg ikke hadde hjulpet han med å bytte t-skjorte. Jeg skulle gjøre det men jeg måtte ta meg av en som ringte og han skulle ha vært barbert. Jeg sier det til alle som jobber her også i helgene at mannlige pasienter skal barberes hver dag.

Maken til service og ivaretagelse, sier jeg. Andre steder har de knapt kapasitet til å ta pasienter opp i helgene. På Paulus Sykehjem er personalet sammen med pasientene. De snakker med dem og virker som om de bryr seg.

Pappa har allerede vært på tur til Bymuseet, på Furuset fikk han aldri være med på noe i den grad noe ble arrangert. På søndag!!! På søndager skjedde det aldri noe på Furuset, bakte alle beborerne fastelavnsboller. En pleier hadde satt bolledeigen og alle fikk være med på å bake. Beboerne kan stå opp og legge seg når de vil og de kan hvile middag.  Personalet drikker kaffe sammen med beboerne og ikke for seg selv på pauserommet

Hvordan kan forskjellen bli så stor? Jeg tror det dreier seg om at Paulus er privat rett og slett. Menneskene som driver/eier sykehjemmet har en egeninteresse i at pasientene og de prårørende er fornøyde og ønsker å være der. De tjener nemlig penger på å ha fullt belegg. Når det gjelder langtidsplasser har pasienter fritt sykehjemvalg i motsetning når det gjelder kortidsplasser og rehabilitering. Trives ikke folk vil de søke om å flytte. Når tilbudet er privat får forbrukeren makt og blir mer sett på som en kunde i det offentlig er pasienten en brysom utgift helt uten makt. Private sykehjem driver som de vil de bruker ressursene som de ønsker og jeg har ikke hørt noe om maksimalt antall timer med fysioterapi.

Så endelig er vi ganske fornøyde, ikke takket være vår lange kamp, men at Pappa tilfeldigvis fikk et godt privat tilbud.

Som en motsetning til å prøve å gjøre sitt beste kan du lese om hva tillitsvalgte på Furuset Sykehjem svarte da sykehjemmet kom nest sist på en undersøkelse blant beboere om trivsel. Ikke mye vilje til selvkritikk her. Jeg kjenner igjen dette også. Det er dårlig gjort å klage når folk sliter og gjør sitt beste,  Problemet er bare at mange vil mene at de gjør sitt beste uansett hvor dårlig jobb de gjør. Det kan ikke være hva personalet føler og mener som skal være i høysetet. Det må være resultatene for pasientene som er i fokus, eller for kundene om du vil. Helsevesenet koster enormt i Norge, men når helseforetakene kun rapporterer økonomiske resultater blir det helt feil. Produktet deres må være behandlingsresultater og pasientfokuserte mål.

I det private næringsliv går bedrifter som ikke leverer verdier til kundene konkurs. Dermed overlever ikke de dårlige bedriftene. I det offentlige skjer det ingen ting med etater og enheter som ikke leverer kvalitet. Økonomiske mål må de imidlertid forholde seg til. Det dreier seg om å få mest mulig penger over budsjettet, ikke overskride dette, men heller ikke å bruke mindre for da blir neste års budsjett redusert. Leveransene og hva pengene brukes til ser ikke ut til å være så viktig.

Private helseforetak får mindre per pasient enn de offentlige, men det ser ut til at de får mer igjen for pengene og til og med tjener penger på det. Tankevekkende. Mange hater at noen skal tjene penger på at folk er syke og gamle, men det må da være resultatet for de syke og gamle som skal veie tyngst. Siden markedet premierer dyktighet er markedet en fin regulator når det gjelder å bli kvitt udugelighet. Skal vi kunne betale for alle helsetjenestene er vi nødt til å basere oss på dyktighet og effektivitet.

Jeg er blitt enda mer overbevist etter det jeg har opplevd.

Rehabilitering må ha innhold

Det er enda en ting jeg har tenkt til å arbeide med politisk og det er innholdet i kommunal rehabilitering. Jeg er overbevist om at det er vel verdt å legge inn ressurser i rehabiliteringsfasen. I Oslo finnes det kun syv institusjoner som tilbyr rehabilitering i bydelene. Det er lite og det kan virke som om ressursene er alt for knappe. Særlig tror jeg det gjelder for slagpasienter som Pappa. All den tid det er uttalt politikk å få pasienter raskt ut fra sykehus og over til omsorg og opptrening i regi av kommunen eller bydelene i Oslo må det finnes kompetanse og ressurser som gir effekt. Å få pasienter fort ut fra sykehus dreier seg i stor grad om økonomi. Sykehus er dyrt. Men skikkelig rehabilitering er også dyrt utenfor sykehus. Samhandlingsreformen må ikke bli en måte å spare penger kortsiktig og dermed frata pasientene muligheter.

Det er ingen tvil om at Pappa kunne vært mye bedre dersom han hadde fått riktig behandling den første tiden. At han ble avspist med nærmest ingen ting på rehabiliteringsfronten i de første og avgjørende månedene har antagelig ført til lavere livskvalitet og funksjonsnivå enn han kunne ha hatt. Jeg tror forsatt at Pappa kan bli bedre, men den viktigste tiden har gått. Det er skjærende vondt. Nå om dagen er jeg mest opptatt av han skal ha det bra, være tilfreds og i hvert fall ikke bli dårligere. Om en liten stund skal jeg søke han videre for mer intensiv rehabilitering i spesialhelsetjenesten. Jeg gir ikke opp, men har innsett at han også må ha det bra her og nå og at vi må vise at vi er fornøyde med han sånn som han er. Han skal kjempe men også være fornøyd med det han har.

Det sies at det ikke er så fint å snakke for sin syke mor eller far, men jeg tenker hvem er det som ikke kjemper for sin syke mor. Hvis du ikke vil kjempe for din syke mor hvem er du da? Hva vil du da kjempe for? Deg selv?

Bilder

Sykehus og sykehjem

Siden 31. januar har Pappa vært alvorlig syk. Da fikk han hjerteinnfarkt. Jeg visste ikke ikke noe før flere timer etterpå, men jeg sverger på at mens jeg satt i et møte med en festivalarrangør fikk jeg plutselige smerter i brystet. De var såpass intense at jeg vurderte å avslutte møtet. Mannen jeg møtte på Grand Hotel måtte ta en telefon og jeg fikk strammet meg opp litt, like plutselig som de kom, var smertene over. Jeg tenkte ikke mer over det hele.


Senere skjønte jeg at disse smertene opptrådte akkurat på den tiden Pappa hadde hjerteinnfarktet. Jeg hadde ikke telefon med meg den dagen, men Linneéa, datteren min hadde og Pappa hadde prøvd å ringe henne, men hun var midt i en time på Musikkhøgskolen og svarte ikke. Pappa var hjemme hos seg selv, alene, og hadde ringt Linnëa rett før han selv klarte ringt ambulansen. Hun hadde dårlig samvittighet lenge etterpå fordi hun ikke svarte på den telefonen. Da hun prøvde å ringe han opp etter timen, svarte han ikke. Pappa ringte sin samboer Berit fra ambulansen, etter at han hadde fått morfin, men han var såpass omtåket at han ikke gjorde ordentlig rede for seg.  Hun oppfattet det som han var på vei til sykehuset for en kontroll i sin egen bil og ble ikke redd.

For noen år siden hadde Pappa en hjerteoperasjon der han byttet en hjerteklaff. Operasjonen gikk veldig bra, men med en kunstig hjerteklaff måtte han ha blodfortynnende og doseringen av Marevan var ikke lett i hans tilfelle. Pappa var derfor stadig på kontroller på sykehuset og vi var vant til at han ble innlagt en dag eller to, noen ganger mer og tidligere på høsten hadde han dessuten hatt tilfeller av bevissthetstap som skyldtes feilmedisinering.

Så bortsett fra smerteanfallet mitt, som jeg er sikker på var telepati eller noe lignende, ante vi fred og ingen fare. Jeg gikk på pub med folk fra jobben, en ansatt skulle slutte etter to år og vi skulle skåle for henne og gi henne gaver. Til slutt fikk sykehuset tak i meg ved at sønnen min, Ole, fikk ringt til kompanjongen min Hans Marius. Da var klokken rundt seks. Pappa hadde fått hjerteinnfarkt ved tolvtiden og var operert og hadde våknet opp fra narkosen da vi endelig fikk beskjed. Jeg var den første som kom til Ullevaal, senere kom alle; broren min, svigerinnen min, moren min, Linnéa og Ole og samboer Berit. Pappa var omtåket og snakket usammenhengende, noe som jo var naturlig etter hjerteinnfarkt, operasjon og narkose. Vi ble der lenge utover kvelden og dro til slutt hjem for å sove litt etter at pappa var flyttet til overvåkning på en sengepost. Jeg husker at han ikke kunnne svare på hva som hadde skjedd, men mente at han hadde vært ute å kjørt da han ble dårlig og han hadde fantasier om rare ting, men han hadde ingen problemer med så snakke.

Vi dro hjem og kom tilbake tidlig neste morgen, uvitende om hva tiden fremover skulle bringe. Pappa virket ikke mindre omtåket, snarere mer. Utover dagen ble jeg stadig mer urolig, jeg syntes han ble dårligere. Lite visste jeg at jeg satt ved sengen hans og var vitne til et pågående hjerneslag. Hjerneslag synes ikke på  bilder før noen dager etter at de har vært og det er lite å gjøre med dem bortsett fra å gi en kraftig injeksjon med blodfortynnende, men denne behandlingen kunne ikke Pappa få på grunn av hjertet. Det kunne i hans tilfelle med stor sannsynlighet ha betydd overbelastning av hjertet og hjertestans. Så vi satt å så på at hjernen hans ble skadet uten at noen foretok seg noe spesielt. Ennå visste vi ingenting om hva hjerneslag egentlig er og hvordan livet skulle blir fremover for Pappa og oss. Heldigvis.

Nå som det er ti måneder siden det første slaget, han fikk flere etter hvert, er det vanskelig å se for seg at han skal bli helt som før igjen. Men han lever og det var på ingen måte noen selvfølge i februar, mars, og april. Vi opplevde den ene krisen etter den andre.  Det var livstruende infeksjoner, nye hjerneslag og flere ganger snakket leger til oss om at vi måtte forberede oss på det værste. Ingen ville garantere noe. I begynnelsen var vi bare opptatte av at han ikke skulle dø. Alt er relativt her i verden og av og til var dager med et fast håndtrykk fra den hånden som ikke var lam en veldig god dag. Når Pappa kunne hviske "ja" oppfattet vi han som sprek som en gyngehest og når han endelig kun gå 50 meter med prekestol og to hjelpere var jeg stolt som om det var barnet mitt som tok sine første skritt. Det var et mirakel å se og han smilte selv også, fra øre til øre, smilte til alle han møtte i gangen og tittet inn alle dører. Jeg hadde lyst til å rope av glede. Etterpå var han utslitt og sov i mange timer. Vi tenkte ikke på hvordan livet skulle arte seg etter at han hadde overlevd og på slagenheten på Ullevaal så vi mange pasienter som kom seg bra og reiste hjem. Pappa ble utskrevet til rehabilitering 4. mars. Berit fulgte han til Aker. Jeg rakk aldri å besøke han der, for da jeg satt i en taxi sammen med Mamma på vei opp dagen etter fikk vi en telefon. Pappa var sendt tilbake til Ullevaal etter at han hadde falt. Han hadde fått et nytt stort hjerneslag. Denne gangen var han så dårlig at ingen trodde han skulle overleve. Han var skjev i ansiktet og vi satt å så på at han ble skjervere og skjevere. Han kunne ikke svelge ordentlig og ikke si noe som helst, ikke en gang nikke eller riste på hodet.

Det var ingen ting legene kunne gjøre og etter rundt ti dager ble han skrevet ut til sykehjem, for å dø der tror jeg. Pappa døde ikke, men han har ikke særlig til liv heller. Nå er han så frisk at vi med sikkerhet kan si at han har overlevd men kampen for livet har på en måte bare så vidt begynt. Det har vært dager da jeg, som har kjempet så innbitt for livet hans, har lurt på om det er vits i. Skal Pappa leve i tjuefem år til han blir nitti på et sykehjem? Stirre i veggen, spise sykehjemsmat, sitte i rullestolen til noen velger å legge han og ligge i sengen til noen tar han opp i år etter år etter år?

På sykehuset var det hele tiden håp, over alt var det håp. Noen dør, men for dem som overlever er livet fylt av håp og glede og gleden pasienter og pårørende på slagavdelingen viste over selve livet var rørende. De aller minste ting var en gave. Å drikke en kopp kaffe, se på langrenn på TV, alle disse dagligdagse tingene som man godt kan gjøre selv om man ikke kan gå, var en sann glede. Et parti sjakk var en hyllest til livet. Livslysten var påtagelig og sterk.  Folk som har hatt slag og som ikke dør av det blir bedre, litt etter litt, dag for dag. Andre avdelinger på et sykehus er selvfølgelig mye tristere, mange som er på sykehus vet at de bare kommer til å bli værre for hver dag. Jeg tenkte stadig på hvor verdifullt livet i seg selv er for menneskene og var rørt over det, andektig i forhold til livsgnisten, livsviljen og motet til alle på slagavdelingen. Pappa hadde humør og lo selv om han ikke kunne snakke han var veldig glad for at vi kom og fulgte oss med øynene rundt i rommet.

Sykehjem derimot er verdens tristeste steder, de er dødens forgård, stedene folk forlater når de er døde. Folk er ikke livstruende syke, men ingen er påtagelig glade for at pasientene der lever, ikke de selv heller. Sykehjem er verden tyngste og tommeste steder. Livet på et sykehjem er ikke mye verdt.  Sykehjemmene er helt frie for livsglede og livsgnist. Det var som om Pappa bare sluknet, selv da han var mye sykere og måtte mates med teskje i sengen og jeg måtte stryke han på halsen for at han skulle svelge så var han gladere. Han smilte og lo av vitser. Da var han glad for at han levde, jeg var glad for hvert sekund han levde. Vi var på et sted med behandling og håp.

Pappa har stort potensiale for å bli bedre. Han snakker ganske mye nå og kan gå med hjelp. Han er i stand til å lære seg nye ting, som å skrive med venstre hånd og nå om dagen kan han forflytte seg rundt i rullestol på egenhånd.

Pappa er imidlertid en meget dyr og ulønnsom pasient og samfunnet har lyst til å avslutte behandlingen. Det ønsker å konkludere med at Pappa ikke har rehabiliteringsevne, enda det er ganske tydelig at han stadig blir bedre, litt etter litt. Det meste har vært spontan bedring. Fra mai, da han var utenfor livsfare har han for det meste fått lite opptrening og behandlingen og har vært på sykehjem der ingen har den nødvendige kompetansen til å rehabilitere en såpass krevende pasient. Nå har vi kjempet oss til en plass for han på Sunnaas. Han har vært der i en drøy uke nå og har kommet seg mye. Han har fått innvilget et tre ukers opphold, men vi aner ikke hva som skjer etterpå. Pappa er 66 år og ingen forventer at han kan komme tilbake i fullt arbeid, han er derfor en ulønnsom pasient, som antagelig kommer til å være en stor utgift resten av livet sitt. Før trodde jeg at vi fikk tilbake det vi hadde ytt når vi ble syke. Jeg trodde Folketrygden var en forsikring og en rettighet, men det tror jeg ikke lenger. Alt dreier seg om penger og det dreier seg om å gi Pappa noe som er så billig som mulig, men godt nok. Jeg er svært uenig med samfunnet om hva som er godt nok. Da snakker jeg ikke om vin til maten, men om håp i form av kompetente mennesker som arbeider for at den syke skal bli bedre, om så bare litt. Å kunne forflytte seg selv i en rullestol åer for eksempel uendelig mye bedre enn å vente på at noen skal trille deg. En slik ting betyr all verdens forskjell for pasienten, men kanskje ikke så mye for samfunnet og det er kanskje ikke verdt så mye. Hva er godt nok? Er det godt nok å ikke gi Pappa behandling? Vi snakker ikke om å avslutte behandling slik at en dødssyk pasient dør, vi snakker om å avslutte behandling for en 66 åring som er høyst levende. Jeg mener at det er en sjebne som er værre enn døden.

Jeg er uendelig glad for at Pappa er på Sunnass nå, men livredd for at han må tilbake igjen på et sykehjem etter tre uker. Pappa har begynt å smile igjen. I dag lo han høyt og vi hadde en liten boksekamp. Han klarte å trille rullestolen sin selv baklengs opp en lang motbakke ved å sparke med det ene benet.  Han prøvde å kappkjøre med en annen pasient og lo selv om han tapte. Den andre var proffere. De andre pasientene på Sunnaas har også vært svært syke, men de er på bedringens vei og de oppmuntrer Pappa, sier at han må stå på og prater med han.

Hvis Pappa blir sendt på sykehjem igjen er jeg redd for at han gir opp alt håp, derfor gråter jeg hver dag nå. Jeg gråter når han smiler og ler og må snu meg bort. Jeg gråter når jeg går fra han, fordi han har det bra og jeg tenker på alt han har vært igjennom. Jeg tenker på hvor optimistisk han er, han tror han skal tilbake på jobben igjen nå, han tror han skal kjøre bil igjen og flytte hjem til samboeren sin.

Pappa har vært døden nær utallige ganger dette året, men han har kjempet hele tiden. Han trener og gjør selv alt han kan for å bli bra igjen. Han er utrolig sterk og jeg er svært stolt av han. Jeg beundrer hans mot og integritet og at han ikke gir opp. Håpets gnist er tent hos han igjen og jeg orker ikke se det slukne. Jeg tror ikke det er billig for samfunnet å regne på alt som om helsevesenet er en bedrift. Jeg tror ikke bedøk er faget som bør stå i høysetet når det gjelder pleie, omsorg og helse. Jeg tror den bedriftsøkonomiske orienteringen som handler om lønnsomme og ulønnsomme pasienter kan bli meget dyr på alle måter.